En bøssebærers kamp


Hvis det er én ting som jeg tror folk undervurderer, så er det bøssebærere.

Man hører om dem hvert år, og hver gang blir de fremstilt som denne gode gjengen med blide samfunnsengasjerte borgere som går fra dør til dør med et stort smil.

De som åpner opp, er som regel koselige gamle damer med tohundrelappen klar, eller småbarnsfamilier der veslemann nusselig får lov til å putte pengene på bøssa.

 



 

Dette er for så vidt også sant, men det er helt klart ikke hele sannheten. Baksiden av mynten er langt mindre attraktiv på tv-skjermen. Det er nemlig ikke bare bare å gå med bøsse.

En bøssebærer må være forberedt på hva enn som befinner seg på den andre siden av døren. En bøssebærer må være fryktløs og klar til å kjempe til siste slutt.

En bøssebærer må være en kriger!
 



 

Som bøssebærer begir du deg stadig ut i ukjent farvann, og dette uten haibur til beskyttelse. Det sies at de fleste ulykker skjer i hjemmet. Vel, denne risikoen skyter i været når du plutselig beveger deg inn i mangfoldige andres hjem.

Så fort du ringer på den ringeklokken, så er det ingen vei tilbake.

Det er vinn eller forsvinn (bokstavelig talt), og truslene står i kø bak hver ytterdør.
Som bøssebærer, må du kunne takle:


 

Blodtørstige villdyr
 





 

 

Mulige seriemordere
 









 

 

Og for ikke å snakke om, den verste av dem alle.

Enhver loddselger og bøssebærers største mareritt... 
 







 

Og dette er bare en håndfull av prøvelsene bøssebærerne gjennomgår på sin tapre ferd for å samle inn penger.

Så neste gang det dukker opp en bøssebærer på døren din, eller du ser dem på nyhetene, gi penger så klart, men gi også en liten tanke til alle de som risikerer liv og lemmer ute i det brutale Norge. For husk dette, de går der ute så du skal slippe.

Ikke alle helter går med kappe.

Disse går med bøsse.

 

 

Dette innlegget ble skrevet som et bidrag til et magasin som gis ut i forbindelse med MedHum.

MedHum er Norsk medisinstudentforening sin humanitæraksjon og består av frivillige medisinstudenter. Annet hvert år arrangeres en aksjon hvor målet er å samle inn mest mulig penger til primærhelse og forebyggende medisin i forskjellige deler av verden.

I årets aksjon samarbeider de med Leger uten Grenser og samler inn penger for å støtte deres prosjekt, AIDS TB Mumbai, for bekjempelse av multiresistent tuberkulose i Mumbai, India.

Les gjerne mer om MedHum på nettsiden deres:




 

- Karoline
 

#kollerline #humor #tegning #tegne #MedHum #tegneblogg

Plis ansett meg.

 





 

Så ja, dette skjedde i går. 

Jobbsøking er vanskelig. 

 

 



- Karoline

#kollerline #hverdag #tegning #tegneblogg

Motivasjon med elendig timing + ADWAW Kapittel 9

 

Hei folkens! 

Så ja, jeg har i grunnen gått tom for unnskyldninger når de gjelder den helt ræva evnen min til å blogge jevnlig. Det er helt seriøst for dårlig, og jeg vil si sorry til de trofaste 3-4 folkene som jeg ser går innom bloggen daglig. Dere er for bra for meg, folkens, takk! 

Og takk for at dere får statistikken min til å se litt bedre ut, varmer hjertet mitt. 

Ok, ok, nok snakk om det. La oss heller komme til hovedpoenget med dette innlegget.

Tittelen spoilet det kanskje, men ja, dere leste riktig. 

KAPITTEL 9 AV A DEAL WITH A WITCH ER ENDELIG FERDIG!! 

Klikk på linken og så havner dere magisk på siden hvor dere kan lese boken. Håper det faller i smak!

 

Dette er nok gammelt nytt for dere som følger meg på wattpad (applaus til dere forresten, takker og bukker), men jeg håper et par av dere som leser dette ble litt gira nå.

 

Jeg har brukt en... god stund på dette kapittelet. Fordi det var vanskelig å skrive? Nope.

Fordi det skjedde så vanvittig mye spennende og hektiske ting? Hahah nei. 

Ikke misforstå meg! Jeg er oppriktig fornøyd med kapittelet og jeg føler at jeg klarte å skrive det ganske bra og er kjempeglad i hvordan det endte opp. 

Men.

 

Det er en grunn til at jeg har brukt omtrent femti år på dette kapittelet, og det er at motivasjonen min har verdens dårligste timing. 

La meg forklare. 

Okei, så livet mitt, hele tankesettet mitt og eksistensen min går som regel i bane rundt boken min. Jeg tuller ikke. Det går knapt et minutt uten at jeg tenker på historien og karakterene. Det absorberer hele meg fra sekundet jeg står opp på morgenen til øyeblikket jeg sovner på natten igjen. 

 

 









 

Og dette er ingenting i forhold til når jeg hører på musikk som minner meg om boken.

Åh, herlighet, da snakker vi adwaw overdose.

 



 

Men dette er jo ikke et problem i seg selv. Det er jo flott å være motivert og inspirert til å lage ting.

Problemet er at jeg nettopp ikke gjør det. Altså å lage ting.

For dere skjønner, selv om jeg tenker på boka nesten hele min våkne tid, så er det utrolig nok én spesiell stund hvor jeg så godt som aldri klarer å tenke på den.  

Og den eneste ene gangen 

Er.

Når.

Jeg.

Skal.

Skrive. 

 



 

Jeg overdriver ikke. Jeg prøver ikke å gjøre dette mer dramatisk enn det er. Dette er bare ren, hard fakta. 

Og det er helt jævlig. 

 

97% av dagen går jeg rundt og tenker på plottet og karakterutviklingen med så mye innlevelse at jeg blir rent emosjonell noen ganger. Jeg er så inspirert og det klør i fingrene etter å skape noe. Jeg vil få alle ideene ned skriftlig og komme videre i historien, skrive alle de fantastiske scenene jeg ser for meg i hodet 24/7.

Jeg vil så gjerne. 

Men... det bare stopper?

Det er som om hver gang jeg setter meg ned ved pcen, så blir all motivasjonen min sugd ut av kroppen og kastet til den andre siden av jordkloden. 

Jeg må slite og dra frem alle ideene og alt føles som det går i smertefull slow-motion. Tingene blir ikke like bra som jeg vil at de skal, og alt går så jævlig treigt.

Århhhh....

Det er så mange ord.

Jeg glemmer alltid at jeg faktisk må beskrive alt og skrive hver minste lille bevegelse av scenene jeg ser for meg. De dukker ikke bare magisk og perfekt opp på arket, JEG MÅ FYSISK PUTTE DEM DER OG FORME DEM TIL DE STEMMER PERFEKT. 

Et ord. Smerte. 

 



Hadde jeg kunnet kombinert alle bursdags- og julegavene mine for de neste ti årene, i bytte mot noe slikt, så hadde jeg gjort det på sekundet, ingen tvil. 

Tanken på å bare kunne sitte og ja, tenke for meg alle scenene, og så dukker ordene opp perfekt og ordentlig og nydelig i word-dokumenter. Herregud, jeg hadde oppnådd frelse. 

 

Så klart, så hadde det jo vært et par ulemper med det også, med tanke på hvor distré jeg er. 

 















 

Men ja, dere skjønner hva jeg mener, håper jeg. 

 

Årrhh det er bare så pain å ikke klare å prestere så godt som man vet at man kan!

Det er som å skulle løpe maraton og bena dine bare "Vent litt, hvilken vei skulle vi?"

 

Og det hjelper ikke at sånn alt annet virker mer spennende enn det du skal gjøre, heller. 

 







 

Jeg ender som oftest opp med å gi inn for fristelsen...

Dette har resultert i en god del tegninger jeg er veldig fornøyd med da, så jeg skal ikke klage for mye. 

For å demonstrere, her har dere en utstilling av tegninger med navnet:  

 

"Karoline burde ha brukt tiden sin på noe annet enn å tegne dette" 

 (Dere som følger meg på Instagram har nok sett disse før. Til dere andre, enjoy! Jeg heter Kollerline forresten, følg meg blunk blunk)

 





 

 

 



 



 



 

 





















 










 

Grunnen til at alt er på engelsk, er forresten at jeg snakker engelsk på Instagrammen min. Det er ganske morro. Og internasjonalt også!

Men ja, åårhh så mye tid.... Jeg har brukt så altfor mye tid på å tegne i forhold til å skrive i det siste... Så. Mye. Jævla. Tid.

 

Men jeg er så glad i alle tegningene, så jeg skal ikke si at det ikke var verdt det. Det var det helt klart. Jeg har fått en ny forståelse for karakterene og tegneskilsene har jo skutt i taket. Jeg angrer ikke på en eneste tegning. 

Hadde bare denne motivasjonen giddet å hjelpe meg med selve boken også... late jævel....

 

Det er faktisk så ille at jeg heller vil gjøre de mest utenkelige ting fremfor å skrive. 

 



 



 

Dette er ikke tull.

Jeg velger alvorlig talt mosjon fremfor å skrive på mitt eget hjertebarn. Hva har skjedd med meg... Hadde jeg vært død, så hadde jeg snudd meg i graven. 

 

Det positive med dette, er at jeg har beveget meg flere mil de siste ukene, enn jeg nok har i hele mitt liv frem til nå. Jeg begynner faktisk å se litt frem til disse turene, og det føles godt å få bevege seg litt og få sett på fin natur og en og annen ku. 

 

Men hva tror dere ikke skjer sekundet jeg går ut døren?

 



 

Jepp.

Hver eneste bidige gang.

 

Det er ikke noe konklusjon på dette innlegget, for jeg prøver fremdeles å løse dette frustrerende problemet.

Forhåpentligvis klarer jeg å få kontroll på motivasjonen min en vakker dag. 

I mellomtiden så får jeg bli en sunn og sprek person. 

.....

Jeg håper virkelig motivasjonen min skjerper seg så fort som mulig. 

 

Jeg er med på skrivemåneden Nanowrimo, og selv om jeg henger langt etter, så håper jeg at det skal klare å løse opp denne skrivefloken jeg befinner meg i. 

Så ja, ønsk meg lykke til folkens!

Og jeg håper Kapittel 9 faller i smak! Det var et slit å skrive, men jeg føler at jeg klarte å lage noe bra. Nå er det på tide å fortsette å jobbe på Kapittel 10.

KOM MOTIVASJON! 

 

Prekast!

 


- Karoline

 

#kollerline #tegne #tegning #tegneblogg #humor #bok #adwaw #motivasjon #inspirasjon #hverdag 

 

 

Grunner til å følge meg på Snapchat

 

Hei folkens!

Jeg elsker å gå gjennom mobilbildene mine, spesielt Snapchattene, for jeg finner alltid noe gull der inne. 

Fortids Karoline har sine øyeblikk. 

 

Så, siden det har vært en god stund siden jeg blogget sist (en GOD LANG UENDELIG stund), så tenkte jeg at det ville være greit om dere fikk bli litt mer kjent med meg gjennom noe annet enn tegning. Og siden jeg er mer fan av å vise enn å fortelle, så fant jeg den perfekte løsning. 

Nemlig Snapchat.

Snapchatten min er Kollerline, forresten. Ja, no shit. 

Så ja, her er et litt rotete innblikk i hva du vil kunne finne på snapchatten min, og ellers bare hva jeg har bedrevet det siste året mens jeg har være helt shitty til å blogge. 

 

 

1. Små teite ting som dette.

 















 

2. Viktige samfunnsspørsmål. Veldig viktige. 

 

















Åhoi, ja jeg tør å stille de viktige spørsmålene ja. 

Stå opp mot urett, folkens. 

 

3. Dere får innblikk i livet mitt og mine små eventyr.

Disse er alltid like begivenhetsfulle og fulle av spenning. 

 











 

4. Av og til så kommer ting som dette:

 













 

 

5. Dere får plass på første rad til å se den helt forjævlige klesstilen min. 

 





 











De buksene er kommet for å bli dessverre. De er helt vanvittig behagelige. Men foreløbig har jeg heldigvis fremdeles verdighet til å aldri gå med dem ute. De er innebukser for alltid. 

 





 

6. Og sist, men ikke minst, alle de teite og rare snappene uten forklaringer 

 

 



















Det der var den gangen jeg tegna til Aftenposten forresten. Gode minner. 

 































 

Det har gått opp for meg at jeg bare har kanalisert hele personligheten min gjennom snapchatten min. 

Grunnen er nok at det er en av hovedmåtene mine å kommunisere med vennene mine som bor langt unna. Så sånt sett, så er det jo kanskje en god ting. 

 

Jaja, jeg håper dere føler at dere har blitt bedre kjent med meg. 

Og! Jeg holder faktisk på å skrive og tegne et nytt blogginnlegg som kommer ut om ikke lenge (jeg vet, helt utrolig). Det er nesten for godt til å være sant, men det er altså like sant som mops-buksene mine er stygge. 

Det kommer også noen blogginnlegg angående boken min, men jeg tenker vi ikke tar alt på en gang. 

 

Det var deilig å blogge igjen, vi snakkes folkens!

Og som vanlig, så blir jeg vanvittig gira hvis dere gidder å slenge igjen en kommentar.

Snakkes!!

 



- Karoline

 

#humor #kollerline #tegne #snapchat #hverdag #selvironi 

 

FANART av boken min!!!

 

Hei folkens!

Er det noe jeg elsker mer enn noe annet, mer enn mopser, babyseler og alle andre søte dyr og morsomme ting, så er det å få fanart. 

Altså tegninger som handler om historien min (eller bloggen, jeg elsker det og). 

Det er bare så ufattelig gøy å få tegninger av folk! Jeg har lagt ut noen tegninger jeg har fått tidligere, og som dere vet, så blir jeg i ekstase hver gang og nærmest brøler ut hvor mye jeg elsker dem. 

Vel, siden da, så har jeg utrolig nok fått enda flere! (og kjøpt) :D

Så nå vil jeg egentlig bare vise dem fram til dere, så dere kan nyte dem like mye som meg!! 

 

Først, så starter vi med en av dem som har tegnet til meg før, nemlig Victor Johannes.

Blogg: http://polionster.blogg.no/

Jeg fikk nemlig en melding fra ham der han sa at han hadde tegnet til meg. Som vanlig, så fikk jeg helt spasmer der jeg satt og løp bort til enden av gangen på internatet for å få tak i internett. 

Og jammen var det verdt løpeturen!!

Herreguuud!! 

ÅÅÅH! Se på Ian, jesus, jeg elsker denne tegningen så høyt, se på ham! Se på babyen min! I bar overkropp! 

Og det var ikke bare en tegning der, åh nei! 

Rett under var denne godbiten her, noe som fikk hjertet mitt til å hoppe i brystet og jeg hvinte som en skolejente. 




 JEG ELSKER AT DU SHIPPER FOLK I BOKEN MIN!!! sE PÅ DEM!

Det er så jævlig bra tegnet også, herregud. ååårrhhh jeg vil selge sjelen min for å bli like flink som deg. 

Jeg har sittet og sett på denne tegningen mye lengre enn jeg burde. 

 

Nestemann til å ha laget fantastisk fanart til boken min, er Amanda, en god venn fra folkehøyskolen. 

Facebook-side: https://www.facebook.com/RevoJovles?fref=ts

Tumblr: http://atomberry.tumblr.com/

Hun bestemte seg for at siden hun hadde tegnet Ian til meg før, så skulle hun tegne Blair denne gangen. 

Og se hva hun lagde! 

Holy fuck!

 

 

AJDHSAJKSD

Dette bildet er så råstilig! Og herregud, så mye symbolikk du har tynt inn, jeg elsker spesielt Ian-dukken og trådene og herregud alt. 

Jeg er helt målløs, det er bare så bra!

 

Og jeg ser at et ship går igjen her, haha


Jeg blir så glad! Se så søte de er! Babyene mine! Og de blusher og holder hender og alt er så herlig! 

Tusen takk, Amanda!!

 

Den neste tegningen kjøpte jeg som en commission fra en tegner som jeg har fulgt en stund på både tumblr og Instagram. På Instagram heter han Star_Bite.

Tumblr: http://princecanary.tumblr.com/

Han er "senpaien" til to av venninnene mine, og da jeg så at han la ut at han åpnet opp for tegnejobber, så fortet jeg meg å sikre meg en. 

Jeg spurte veldig gira om han kunne tenke seg å tegne Ian fra boken min, og jeg hoppet nesten i taket da han sa ja. 

Ikke mer enn dagen etterpå så fikk jeg en email med tegningen min. Snakk om rask fyr altså! 

Jeg døde nesten av glede da jeg så den for første gang, jeg mener, se på dette her!

 



HVORDAN BLIR MAN SÅ GOD TIL Å TEGNE?? ÅÅHh jeg vil ha en hel fuckings tegneserie av boken min i denne stilen. 

Jeg kan avsløre at dette er bakgrunnsbildet mitt. 

Det er helt klart noe av det bedre jeg har brukt pengene mine på. Helt klart! 

 

Så ja, det var alle de utrolige tegningene jeg har vært så fantastisk heldig å få av helt fantastiske folk! 

TUSEN, TUSEN TAKK TIL DERE ALLE!!! 

 

Jeg følte jeg burde ha noe mer i dette innlegget, så jeg avslutter med litt musikk. 

Dere skjønner, når jeg sitter og skriver eller tegner, så elsker jeg høre på musikk som minner meg om shittet mitt. (Boka)

Hele året på Bjerkely Folkehøyskole, så satt meg og Ingeborg (http://nuffedilla.blogg.no/) og lette gjennom spillelister på 8track og andre steder etter sanger som passet til historiene våre. Herregud, vi fant mye bra! 

Så jeg tenkte jeg skulle dele noen av de sangene som jeg skulle ha drept for å ha som soundtrack hvis boken min noengang ble en film. 

 

 

 

 

 

Det ble en del, men åååh jeg har så mange, mange flere. 
De kommer etterhvert, tenkte å ikke bombardere dere med for mange sanger på en gang (selv om jeg sikkert allerede har gjort det, heh...)
Håper dere liker noe på listen og kom gjerne med sangtips! Jeg dør etter å finne flere bra sanger! ÅÅhh jeg elsker å finne sanger som passer til historien eller karakterene mine. Det er som å få fanart, bare i musikk. 
Og som vanlig, her er linkene til boken min:


Yeey!!
Har fått så mye bra tilbakemelding på boken og jeg er så glad for at dere liker den! Åjsdklfdf jeg vet ikke hva jeg skal si engang! 
Nå skal jeg avsted og spise et bedre måltid på Burger King, som er sofistikert menneske. 

Ha en flott helg!!



- Prekast!

Hovedoppgaven min - En femsiders tegneserie

 

Hei folkens! 

Så, nå er Folkehøyskoleåret ferdig og jeg sitter hjemme i min egen stue. 

Det er ganske merkelig og jeg er enda ikke vandt med hvor lite folksomt det er her. Jeg vet ikke, jeg forventer liksom at sånn 60 folk skal løpe inn døren hvert øyeblikk og holde meg med selskap. Og jeg lider av mangel på sarkasme. 

Jeg har ikke sagt en eneste sarkastisk ting på alt for lenge og jeg dør litt inni meg. 

Men jaja, det er ikke så mye å gjøre med det. Jeg får bare holde ut. 

 




Men ja! Som overskriften sier!

På Bjerkely, så hadde vi som hovedoppgave å lage en tegneserie på maks 5 sider. Denne skulle sendes inn og trykkes opp i et tegneseriehefte som alle tegneserieelevene (og de andre som ville ha den), fikk på slutten av året. 

Jeg lagde en liten sekvens fra boken min. Dette er ikke noe jeg har skrevet enda, men det kommer om ikke så altfor lenge. ¨

Handlingen tar sted etter at Blair og Ian oppdager at noen andre begynner å jakte på heksene i området. 

Så, her er den. Her er hovedoppgaven min! 

 





 

Jeg ble mye mer fornøyd med den, enn det jeg trodde jeg kom til å bli. 

Tegningene ble bedre enn jeg hadde forventet og fargene ble i grunnen ikke så gale. Jeg kunne så klart ha begynt å jobbe på den tidligere, og det hadde nok ikke skadet å ikke utsette alt til de siste dagene, men jaja. Det kunne blitt verre. 

Jeg blir så stolt over å se på denne lille tegneserien, at jeg liksom har lagd den helt selv med mine egne to hender!!

 

Det er så morsomt å se forskjellen mellom blyantskissen og det ferdige resultatet. 

Det er som å se på sånn Extreme Makeover. 

Her skal dere få se hva jeg snakker om. La oss ta en titt på noen av skissene og så de ferdige rutene:

 

 

 




 

 



 

 

 

Jeg er så ufattelig glad for at jeg bestemte meg for å gjøre det digitalt og ikke bare levere rett på papir. 

Se på dette! Herregud. Noen av tegningene ser helt forblåst ut i skissen. 

SAI er en gave til menneskeheten. 

 

Som vanlig så avslutter jeg med å linke til nettsidene dere kan lese boken på. 

Jeg har nå rundet 600 lesevisninger på Wattpad og TUSEN TAKK! HERREGUD! Jeg er så sykt glad for at så mange har lest kapitlene mine! :D 

Det er bare å klikke på bildene, så kommer dere til å havne på sidene på magisk vis. 

 





Håper dere vil lese! Og håper tegneserien falt i smak og kanskje pirret litt nysgjerrighet, hehe. 

 

Si gjerne hva dere synes om tegneserien!!

Jeg vil virkelig vite hva dere synes! Tar imot konstruktiv kritikk og ros og alt mulig som vanlig :D

 

Ha en flott dag videre! Og gratulerer med dagen i morgen! Hipp hipp HURRA!!

 

- Prekast

 



 

 #tegning #tegneserie #tegne #kollerline #adwaw #bok #skriving #forfatter #hobby #hverdag #humor #comic #drawing 

ÆÆÆHH!!

Okei, jeg driver og prøver å gjøre noe med designet mitt, men feiler stort og jeg tror jeg fucker til alt.

Så ikke frik ut om bloggen ser helt jævlig ut hvis dere går innom. 

Jeg skal prøve å fikse dette!

ADWAW folkene mine med flotte t-skjorter!

Hei folkens!
Da var endelig hovedoppgaven levert! Åh, det er så deilig å være ferdig. Merket at jeg burde ha begynt på den tidligere, men som den idioten jeg er, så tenkte jeg at det ikke kom til å ta så lang tid.
Der tok jeg feil.
Det tok så lang tid.... herregud... 
Og som vanlig så utsatte jeg alt sammen alt for lenge og endte opp med å stresstegne de siste tre dagene. SOM ALLTID.
Nervene mine har ikke godt av sånt. 




Men jeg ble ferdig, utrolig nok.
Så nå gleder jeg meg til å se den ferdigtrykket i tegneserieheftet vi får utdelt i neste uke. Det blir kjempegøy å se sin egen tegneserie på papir! Det blir liksom så ordentlig, og ikke bare noen krusseduller som jeg har skriblet ned på PCen min. 
Nå som hovedoppgaven er ferdig, så kan jeg  endelig slappe av den siste uken her på folkehøyskolen.
Den siste uken... shit... Det gjør litt vondt å si det. 
Det er så merkelig at det snart er slutt. Jeg prøver å la være å tenke på det... Målet mitt er å ignorere det til siste skoledag. Det funker nok bra. 
Det er vanligvis slik jeg takler dårlige nyheter. Jeg bare lukker øynene og ørene og stenger meg selv inn i min egen lille boble og later som alt er i orden. 
Men før eller siden klarer jeg ikke stenge det ute lenger, og da kommer det som en bølge av faenskap ned på meg. 



Jaja, vi får se hvordan det går denne gangen. Jeg ser tårer og sorg i fremtiden, men jeg får fokusere på å leve i nuet. Jepp. 
For å blogge om noe mer positivt, så fant jeg og noen venner denne herlige nettsiden hvor du kan kjøpe alle mulige slags morsomme ting og klær.
Den heter lookhuman og her er en link til denne flotte butikken: http://www.lookhuman.com/?
De har seriøst ALT. Mugger, gensere, singleter, putetrekk, t-skjorter...
MANGE T-SKJORTER!
Den er helt magisk og jeg fant så mye morsomt. I utgangspunktet så lette jeg etter ting til meg selv, men sånn midt i, så fant jeg på at det ville være gøy å finne t-skjorter som passet til karakterene mine.
Og jammen fant jeg mye! 
Som prikken over i'en, så bestemte jeg meg for å tegne dem i t-skjortene. 
Dette ble resultatet:
Da jeg så denne t-skjorten, så døde jeg nesten. Den er perfekt! DEN ER LIKSOM HELE BOKA MI!!!
Jeg bestilte den selv! Elsker den så høyt! 
Jeg fant senere ut at det er fra Supernatural, så har fått endel komplimenter på det når jeg går med den. Så ja... jeg har visst en t-skjorte for en fandom jeg ikke er med i. Jaja. Jeg bare takker og smiler. 

Denne singleten eier jeg også nå. 
Jeg kunne ikke la være. Den er altfor stor, så jeg må ha en annen singlet under for å kunne bruke den, men det gjør i grunnen ingenting. 
Århh, men den er som skapt for Blair!

Siden det er en egen bestevenn-seksjon på lookhuman, så prøvde jeg å finne noe til favoritt duoen min, Ruben og Benjamin. Og jeg fant noe midt i blinken. 


Ruben liker å stå på toppen av ting. Det får ham til å føle seg høy. 

Jeg har en hel haug med andre t-skjorter jeg vil tegne folkene mine i! Det kommer helt klart til å komme flere fremover :D
Jeg har begynt å prøve å tegne karakterene mine i det siste, og føler jeg endelig begynner å bli komfortabel med det. Først syntes jeg ikke stilen min var bra nok til å tegne dem med, men etter å ha prøvd meg ut litt, så ser det ikke alt for galt ut. 
Det kommer nok flere tegninger om ikke lenge. 
Håper dere likte disse! 

Minner om at boka ligger ute på både ISSUU og Wattpad for dem som vil lese.
Her er linker:




Tusen takk for flotte tilbakemeldinger på boken!
Jeg er evig takknemlig og det gjør meg så lykkelig når dere kommenterer!!
Tusen takk!! 
Jeg føler det er det eneste jeg svarer med til alle, men jeg mener det virkelig. Tusen takk!!

Og tusen takk til Elise som tegnet denne flotte tegningen av Ian. 
Virkelig et kunstverk. 




Jeg blir så inspirert av dette bildet. Bare se på ham, min lille baby. 
Du er en gave, Elise. 

Nå skal jeg begynne på kapittel 9, og tegne og ha det gøy resten av tiden min på Bjerkely. 
Må nyte det så lenge det varer!
Håper dere alle har en bra dag videre! 

Prekast!


- Karoline

A Deal With a Witch Kapittel 8 + FANART

 

Hei folkens!

Da var Kapittel 8 av A Deal With a Witch lagt ut og tilgjengelig for dem som vil lese. 

 

Jeg har oppgradert litt, så nå kan dere finne boken på to forskjellige sider. 

Har nemlig fått litt klager på at det ikke er like lett for alle å lese på ISSUU. Derfor gikk jeg ut på eventyr for å finne en annen side jeg kunne publisere på. Resultatet ble Wattpad. Jeg hadde i grunnen aldri hørt om Wattpad før, men det virker som en ganske grei side. 

Man må logge seg på for å kunne lese, men det er ikke egentlig noe stress. Det er bare å logge seg inn gjennom Facebook, så får du ubegrenset tilgang til One Direction fanfics, folk som prøver seg på smut fics og mange, mange flere flotte lesealternativer (både norske og internasjonale).

Lyder det ikke fristende?

Jeg hadde blitt i ekstase hvis dere kunne følge meg der, og jeg hadde blitt rimelig fornøyd hvis dere kunne vote og kommentere og sånt, så jeg kan bli diger på wattpad. 

Neida, men kommenter gjerne hva dere synes. Jeg elsker å snakke om boken!  

 

 



 




Grunnen til at kapittelet kommer så sent i forhold til de andre, er at jeg rett og slett mistet skrivelysten helt i en periode. Jeg vet ikke hva som gikk galt, men plutselig var det bare ikke noe morsomt å skrive lenger. Jeg klarte ikke komme på ideer og alt jeg skrev ble ikke riktig etter sånn som jeg så det for meg inni hodet. 

Dette varte ganske lenge, og heldigvis brukte jeg tiden på å tegne oppgaver her på Bjerkely, istedenfor å bare sitte der og irritere meg. 

Til slutt måtte jeg bare tvinge meg gjennom skrivesperren og utrolig nok så gikk det. 

Vel og merke med god hjelp av at jeg ble inspirert av folkene rundt meg, både i virkeligheten og på nettet. Koselige kommentarer fra dere ga meg lyst til å skrive, og utrolig fanart fra vennene mine hjalp også godt til!

Det er så herlig å gå på skole med talentfulle folka altså, herregud. 

 

Litt etter jul fikk jeg nemlig denne fantastiske videoen av en av mine beste venner på Bjerkely, Ingeborg (http://nuffedilla.tumblr.com/)

Råder til å se den i HD for tegningenes skyld. 

TINGEN MIN HAR EN FUCKINGS VIDEO!
SE PÅ DETTE!!!
Se på folkene mine! ÅÅhhrrh! Musikken, bildene, alt! Jeg elsker dette her så mye! 
Tusen takk igjen, Ingeborg! <3

Og det stopper ikke der heller, vettu. 
For jeg klarte utrolig nok å få Amanda (https://www.facebook.com/RevoJovles?fref=ts), en annen av mine beste venner på skolen, til å lese boken. Hun kom seg gjennom den i en fei og har mast om kapittel 8 i en god stund nå. Jeg har hatt det morsomt med å diskutere historien min med henne, og hun har matet egoet mitt med endeløs skryt. 
Hun likte A Deal With a Witch så godt at hun satte seg ned og lagde dette mesterverket.
Herregud, jeg har ikke ord. 
Denne tegningen er så jævlig kul at jeg knapt klarer å se bort ifra den. Det er bakgrunnsbildet mitt, det skulle faen meg vært på passet mitt hvis jeg fikk bestemme. 
Detaljene er helt syke og forstyrrende og alt er bare så FANTASTISK!

Jeg er så glad for at jeg har venner som dette. Jeg kan leve evig på lykken disse tingene gir meg. 
Det trenger ikke være noe digert heller, jeg blir i ekstase av små sketcher.
Sånn som denne Amanda tegnet i går:
Se så søte Blair og Ian er!! 
Åååh, jeg blir så lykkelig av å se andre tegne folkene mine! At noen liksom tar seg tid til å gjøre det. 

Jeg håper dere liker Kapittel 8 av A Deal With a Witch, og kommenter gjerne her eller en annen plass og fortell meg hva dere synes eller bare hva dere tenker om historien eller karakterene eller hva som helst :D
Jeg lover at det ikke kommer til å ta like lang tid før Kapittel 9 kommer, haha!
Nå må jeg tegne til hovedoppgaven min, så dere får ha en fin kveld videre.
Prekast!




- Karoline

Søvnmangel og mislykket kaffe

 

Kapittel 8 av A Deal With a Witch fortsatt på vei.
Jeg vet at jeg har vært utrolig treg, nesten latterlig treg med det, men jeg vil ikke legge ut noe jeg ikke er 100% fornøyd med. Så da tar det litt tid. Beklager så mye! 

Som plaster på såret, så tenkte jeg at jeg kunne slenge med en liten "preview" på kapittel 8. 

Vi hadde nemlig en workshop like før jul, der vi fikk i oppgave å lage en tosiders tegneserie. Jeg valgte å lage en tegneserie fra begynnelsen av Kapittel 8 i boken min, en scene mellom Ian og Anna. Vi skulle gjøre sidene ferdig på to dager. (Eller var det tre? Husker ikke helt.)

Det jeg derimot husker, er hvor grusomt dette var, både psykisk og fysisk. Jeg har svært sjeldent stresset så mye med noe i hele mitt liv. Jeg satt bokstavelig talt oppe HELE natten for å tegne den ferdig.

Det skjer noe med deg når du ikke sover og bare gjør den samme tingen hele tiden. Og det er ikke noe bra. 

 





 

Jeg ble sløv, jeg ble svimmel og jeg ble irritert. Veldig irritert. 

Hver minste lille ting var nok til å få meg til å bite tennene sammen hardt og ønske død og fordervelse over den uheldige tingen. 

 







 

 






Irritasjonen hadde ingen logisk grunn egentlig. Jeg var bare irritert. 

Og var det én ting som irriterte meg mer enn noe annet. 

Så var det den jævla koppen med mislykket kaffe. 

Jeg har blitt ganske avhengig av kaffe, skjønner dere. Men jeg er ikke så glad i svart, enkel kaffe. Hvis jeg kan velge, så tar jeg alltid noe oppi den for å gjøre smaken litt bedre. Melk, krem, sukker, sånt. 

Og akkurat den dagen, så tenkte jeg at jeg skulle prøve ut en ny ting. Nemlig kanel. 

Det smaker jo bra når man kjøper kaffe med kanel på byen, så hvorfor ikke?

Dessverre så gikk det som de fleste ting jeg prøver ut. Dårlig. Men det skal sies at det ikke nødvendigvis hovedsakelig var kanelens feil. Det var mer som om hele universet bestemte seg for å fucke med meg. 

 






















 





















Og slik endte det med at denne koppen med djevelskap ble stående på kanten av pulten min gjennom hele natten. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare gikk og helte den ut, egentlig. Men akkurat der og da, så var den eneste muligheten jeg så, å sitte der og irritere meg over den intense kanellukten i mangfoldige timer. 

Søvnmangel gjør noe med deg, det forvandler deg tregt om til et motbydelig monster, både psykisk og fysisk. 

 

Noe av det fæleste var å gå på toalettet, for da måtte jeg se meg selv i speilet. 

Jeg måtte stå ansikt til ansikt med skapningen jeg hadde blitt. 

 









Rundt klokken 8-9 på morgenen var jeg helt ferdig. Jeg skjønner ikke egentlig hvordan jeg brukte så lang tid på tegneserien. Teorien min er at det har noe med trøttheten min å gjøre. Hadde jeg skulle lagd den på nytt nå, så tviler jeg på at jeg hadde brukt så lang tid. 

Men åååååhhh det var helt fantastisk å endelig være ferdig. Jeg kødder ikke, det var helt magisk. 

Jeg fikk ganske gode tilbakemeldinger på arbeidet mitt, og det gjorde meg veldig stolt og glad. Og med tanke på at tilbakemeldingene ble gitt av to ordentlige serieskapere her i Norge, så føltes det som en enda større bragd!

Da vi endelig var ferdige med å vise frem tegneseriene, så forsvant alle sammen inn på rommene sine for å sove ut. Skolen lå praktisk talt tom resten av dagen. 

 

Selv falt jeg i koma helt til kvelden. 

 




Selv om det var mye fælt med workshoppen, så må jeg innrømme at det var veldig gøy også. Jeg følte jeg lærte mye, og selv om noen av minnene er veldig utydelige, så var våkennatten en veldig rar og morsom opplevelse som jeg er glad for at jeg opplevde. 

 

Men shit, nå bare babler jeg!

Jeg lovet dere en preview på Kapittel 8, og her er den! 

 




Jeg håper den lille tegneserien falt i smak og pirret nysgjerrigheten deres.

Jeg skal prøve å få ferdig Kapittel 8 så fort som mulig, og jeg gleder meg til å legge det ut så dere kan lese! 

 

For noen måneder siden, så fikk jeg en melding på Facebook siden min. Til min overraskelse, så var det fra en herlig jente som heter Matilda, som sa at hun hadde tegnet Ian. Jeg blir alltid like målløs og lykkelig når jeg ser slikt. 

Det er bare noe så fantastisk herlig med å tenke på at noen faktisk har tatt seg tid til å tegne karakterene mine. Jeg føler meg som en stolt mor som får se bilder av barna mine. 

Jeg synes alltid det er så morsomt å se hvordan folk ser for seg dem, for alle har liksom en egen tolkning av tekstene mine, og jeg elsker det. 

Åh, bare se på dette her!

 



Bloggen hennes: (http://slaughterhouse.blogg.no/1423009198_fort_skal_det_g.html)

SE PÅ HAM! SE PÅ IAN! SE SÅ BRA HAN SER UT! 

Jeg er så glad! Fanart er noe av det gøyeste jeg kan få! Tusen takk, Matilda! 

 

Nå må jeg skrive videre på boken, heldigvis har jeg så mange fine tegninger til å holde motivasjonen oppe. 

Fortell meg gjerne hva dere syntes om tegneserien min, eller bare om innlegget generelt. Jeg elsker å lese kommentarene deres! Det er halve moroa med å legge ut et innlegg for meg, haha. 

 

ÅH, FORRESTEN! 

Nå endelig, etter så mange år, så har jeg endelig fått med Instagram

Brukernavnet er ganske uoriginalt: Kollerline

 




Jeg har ikke lagt ut så masse, og jeg har bare sånn 48 følgere, men hvis noen av dere er interessert, så er det bare å følge meg! 

Jeg legger av og til ut litt tegninger og ellers bare tilfeldige ting, har ikke fått helt dreisen på det enda. 

Men bare å følge meg, så ser vi hvordan det går! 

 

Håper dere har en flott dag videre! 

Prekast!

 

 




 

- Karoline

 

 #Kollerline #humor #tegning #tegne #drawing #tegneblogg #komedie #bokskriving #forfatter #writing 

Karoline på Oslo S

 

Hei folkens! 

Så ja, vi begynte påskeferien forrige tirsdag. 

Grunnen til at den begynte så sent for meg, var fordi jeg dro til England med Folkehøyskolen jeg går på. Vi dro til Newcastle, blant annet for å være med på Comic-Con. Det var utrolig morsomt og jeg hadde det kjempegøy med de herlige folkene fra Bjerkely Folkehøyskole. 

Comic-Con var en rar og magisk opplevelse. 

Jeg har aldri vært på et Con før, det nærmeste må være Raptus-Festivalen i Bergen, men Comic-Con i Newcastle var noe helt annet! 

Man kunne praktisk talt kjenne nerdeenergien i luften der inne. 

 



Vi gikk rundt og kikket på de forskjellige bodene og ikke minst alle de flotte folkene som hadde kledd seg ut. Det var veldig mange gode Cosplayere der og det var så morsomt å gå bortover og kjenne igjen karakterer fra forskjellige show. Det var nesten som å møte på karakteren i virkeligheten, haha!

Jeg gikk sammen med de tre beste vennene mine fra skolen, Amanda, Ingeborg og Elise. 

 



 

Utenom å være på Comic-Con, så gjorde vi også mange andre flotte ting.

Newcastle har jo så mye å by på, som den flotte byen den er. 

Vi fikk blant annet....

 

- Spist lokale delikatesser.





- Shoppet i Newcastles flotte handlegater.

 

 

- Blitt oppdatert på vårens nye moter.



 

- Sett lokal, tankevekkende kunst av byens ungdom



Virkelig dypt, må jeg si. 

 

 

- Og opplevd sofistikert teater.

 

 

Nei, men sånn helt seriøst, Shrek-musikalen må være noe av det mest magiske jeg har sett. Anbefaler sterkt. 

 

Jeg følte vi fikk utnyttet turen til det fulleste, og jeg fikk kjøpt en hel haug med nerdestuff for å tilfredsstille min indre nerd.

Matmomsen også. 

For er det noe jeg kan gi England ros for, så er det matbutikkene deres, eller da særlig, emballasjen og designet på maten deres.

Det må være noe av det fineste jeg har sett. Alt så godt og fint ut. Jeg tror ikke jeg fant et eneste stygt design. Jeg kjøpte nesten maten mer for innpakningen enn selve maten. Ikke det at maten ikke smakte godt, så klart. Den var super. Bra jobba England. 

Jeg har faktisk en litt morsom historie fra den første matbutikken vi besøkte. 

Jeg sto nemlig i kø ved kassaapparatet. Jeg skulle kjøpe mini-marshmallows og sto bak en eldre dame, kanskje 70-80 år gammel, en sånn klassisk, koselig gammel bestemor-type. Hun hadde diverse matvarer og det hadde resten av folkene foran oss også. Jeg kunne se at det kom til å ta en stund før det var min tur.

Det var da, helt plutselig og ut av det blå, at denne gamle damen snudde seg og smilte til meg.  

 

 










 

 




 

 



 

Dette lille møtet, var noe av det koseligste jeg opplevde på hele turen. Jeg håper jeg er så koselig når jeg er på hennes alder. 

 

Vi reiste hjem fra England på Mandag, og reiste store deler av dagen. Pluss at vi hadde skiftet til sommertid, og pluss at vi måtte stille klokken når vi kom tl Norge, så kom vi frem rundt midnatt. 

Jeg hadde billett til toget til Marnardal som gikk kvart over 4 på morgenen. Dessverre så gikk det ingen tog senere enn rundt 1 på natten, så jeg måtte vente på Oslo S. Det fristet ikke så mye å være på Oslo S på natten, så jeg prøvde å finne et annet alternativ. 

Moren min ringte meg og sa at toget skulle ha kommet allerede, og dermed skulle stå klart på Spor 5. Jeg kunne dermed gå inn i toget og bare vente der til klokken 4. Det virket greit og jeg tok derfor flytoget til Oslo S rundt klokken halv 1. 

Jeg kom frem på Oslo S og gikk til Spor 5. 

Dette var min første feil. 

Det var nemlig da det hele begynte

Jeg kom ut på Sporet og satte meg ned. Toget var ikke kommet enda, noe jeg ikke egentlig tenkte noe over. Det kom vel til å komme snart.

Det gikk et par sekunder før jeg merket at noe ikke var som det skulle. 

Men etter hvert demret det for meg. 

 

 

Jeg ble litt skeptisk og tenkte jeg kunne stikke inn litt. Det var jo kaldt ute og jeg var ikke så godt kledd. 

Jeg gikk mot dørene og det var da det fatale skjedde. 

 

 

Dørene åpnet seg ikke. 

Jeg satte meg ned igjen og det gikk opp for meg at jeg rett og slett bare måtte vente på toget. 

Jeg var ikke spesielt stresset egentlig, og slo meg til ro med min nye tilværelse. 

 





 

Dessverre, så ble kulden bare verre og verre. 

Jeg satt mye stille og det hjalp ikke. Det ble etterhvert så ille at jeg måtte ty til bagasjen. 

 

 

Jeg pakket meg inn i tøy og brukte håndkler til å sitte på. 

Mat hadde jeg, men det var ikke sulten som var ille. Det var kulden og kjedsomheten av å sitte der helt alene i natten. 

 

 

Det viste seg å være mer enn 2 timer... 



 

Ettersom tiden gikk, så ble ting verre og verre.

Jeg skal ikke pynte på det, det var grusomt. Jeg frøs konstant og kjedet vettet av meg. Minuttene gikk så sakte at jeg trodde jeg skulle bli gal. 

Jeg skal også innrømme at jeg var litt redd. Hver gang jeg hørte en lyd, så ble jeg skvetten. 

Men jeg kunne ikke gjøre annet enn å sitte der. Mamma ringte og spurte om en vekter kunne komme og låse opp så jeg i hvert fall kunne komme inn på Oslo S, men jeg ble sittende og vente og ingen kom. 

 

 

Klokken var over 3 da jeg av ren desperasjon gikk for å prøve dørene igjen. Jeg vet ikke hva jeg håpet på, men jeg gikk bort og trødde foran døren. 

Jeg har aldri blitt så lettet i hele mitt liv!

 

 

Det var fantastisk. Det var som å komme til en annen verden. Jeg lagde meg en liten sitteplass på gulvet innenfor dørene og prøvde å få igjen varmen. Jeg var bare så glad for å endelig være inne og borte fra kulden. 

Det viste seg senere at vekteren hadde låst opp dørene, men han hadde aldri kommet ned for å si ifra. Jeg vet ikke når han gjorde dette, så jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der når jeg egentlig kunne ha gått inn i varmen. 

Men akkurat der og da, så tenkte jeg ikke på noe annet enn hvor lettet jeg var. 

 

 

Jeg ventet helt til klokken nærmet seg 4, og ble stående og snakke litt med de andre passasjerene som dukket opp etter hvert som det ble morgen. 

Da jeg endelig så toget komme inn på perrongen, så tok jeg kofferten og sekken min og løp til den riktige vognen. 

 

 

Jeg sov nesten hele togturen, og våknet bare av og til for å spise og gå på do. 

Jeg husker ikke mye fra den togturen, men jeg husker hvor deilig det var å gå av det toget og endelig se mamma og bli kjørt hjem. 

Herregud, jeg stupte i seng så fort jeg kom inn døren. 

 



Man kan se utmattelsen i øynene mine. Det er øynene til en sliten Karoline. 

Det er så gøy å se på snap bildene mine, for jeg har det samme uttrykket i alle selfiene, haha. Kamerafjeset mitt. 

 

Vel, det var altså historien om hvordan jeg ble måtte overleve på Oslo S en hel natt. 

Jeg håper det var underholdende å lese og se! 

 

 

Tusen takk for at dere fortsatt følger med meg, det betyr mye! 

Fortell meg gjerne hva dere synes, og hvis dere har noen egne historier, så har jeg sykt lyst til å høre dem! 

 

Ha en fin dag (natt) videre!

Prekast!

 

 

 

- Karoline

 

 #Kollerline #tegne #tegning #humor #tegneblogg

Historier fra barndommen #1 Sommeren jeg fikk hull i hodet

 

Hei folkens!

En av tingene jeg er ekstremt takknemlig for i livet mitt, er at jeg har en relativt god hukommelse når det gjelder barndommen min.

Jeg husker ganske mange momenter, da helst de litt mer spesielle tingene som skjedde med meg som liten. Det føles helt rart å tenke på dem, for... jeg vet ikke - jeg husker jo at dette har skjedd med meg, men samtidig så klarer jeg ikke helt å forstå at faktisk var MEG det skjedde med.

Skjønner dere?

Når man tenker tilbake til barndommen, så føles det som om man tenker på noe som har skjedd med noen andre, ikke deg liksom. Den lille ungen som gjorde de tingene, var liksom ikke deg, det føles bare ikke slik. Det er litt vanskelig å forklare. 

Det er som å se babyfilmer av deg selv. 
















 

 








 












Herregud, jeg kommer aldri til å komme over hvor merkelig det konseptet er!

Alle, absolutt ALLE mennesker på jorden har vært inni livmoren til moren sin. Vi har vært INNI kroppen til et annet menneske! HELE OSS HAR VÆRT INNI DER!

WHAT THE FUCK?!

Det er rart. Det er så forferdelig rart.
Men så er det jo helt naturlig. Livet er så sykt merkelig. Hjernen min klarer ikke å prosessere dette... 

Og tanken om at jeg en gang skal være i den situasjonen selv... Herlighet, det skulle ikke forundre meg om jeg  kommer til å få et mentalt sammenbrudd når og hvis jeg en gang i  fremtiden blir gravid.

 

 







 

Dette viser vel hvor lite klar jeg er til å bli mor. 

En dag kanskje. Kanskje. 

 

Uansett, tilbake til innlegget. 

Jeg husker altså ganske mange episoder av barndommen min, og derfor tenkte jeg at jeg skulle dele noen av dem med dere - for de er rett og slett bare så fantastisk morsomme. 

Og hvordan starte denne tråden av historier bedre enn å fortelle dere om en av mine personlige favoritter?

Nemlig sommeren jeg fikk hull i hodet.  

 

Gjennom hele oppveksten min (og fremdeles) så har familien min alltid reist opp til Vestlandet i sommerferien. Reisemålet er pappas hjembygd, en liten vestlandsperle med navn Ålfoten. Der har vi bodd i "sommerhuset vårt" i 3-4 uker hver sommer og av og til i høstferiene. Det har ikke alltid bare vært et sommerhus, for Besta (farmoren min) bodde i huset før og vi tilbrakte dermed sommerene med henne. Det var en herlig tid. 

Jeg tror faktisk at barneårene i Ålfoten har vært noen av mine beste minner opp gjennom oppveksten. Jeg kunne gått mer inn i detalj og sikkert skrevet åtte innlegg om hvor mye jeg elsker den bygda. Når jeg dør, så har jeg en forestilling om at himmelen kommer til å se ut som en sommerdag i Ålfoten. 

 

Hendelsen vi skal fokusere på, skjedde en flott sommerdag da jeg var rundt fire-fem år gammel. 

 

 

I Ålfoten lekte vi for det meste ute.

Vi løp rundt, hoppet, spratt, rullet og klatret. Eiendommen vår er ganske stor, så vi hadde rikelig med plass. Siden jeg er født inn i en familie som allerede hadde 3 barn, så hadde jeg alltid hatt noen å leke med. 

Akkurat denne sommerdagen var det storebroren min, Morten, og jeg som var ute og lekte.

Morten var rundt 10 på den tiden og for å ha det klart, så var han en typisk storebror. Han slo, han lurte meg, han plaget, han løp fra meg og han prøvde så godt han kunne å sjefe over meg (noe som ikke alltid var like lett med tanke på at jeg var en sta liten jente).

Men som det lille barnet jeg var, så ville jeg jo gå sammen med ham, selv om jeg ble hengende etter. 

 




Når jeg tenker over det, så har jeg egentlig alltid vært slik med alle søsknene mine.

Vel... bortsett fra med Stian i begynnelsen. 

 

 

 

 



 




Og dette var ikke engang "trassalderen" min... Jeg var bare en temperamentsfull, liten unge. Jeg misunner ham ikke for å ha vært storebroren min, for å si det sånn. 

Jaja, han prøvde i alle fall. Og husker jeg rett, så forbedret det seg etter hvert. Jeg driver i hvert fall ikke å løper skrikende fra han nå, så noe må jo ha skjedd i mellomtiden. 

 

Denne sommerdagen drev meg og Morten og lekte rett utenfor huset vårt. Huset ligger inni en bakke, slik at baksiden av huset går delvis inn i jorden. Vi har en steintrapp som går ned fra inngangsdøren og... vet du hva, jeg tror jeg bare tegner det for å vise. 

 

 

Noe alla dette her altså. Dere skjønner greia. Handlingen i denne historien, utspiller seg på den koselig, lille muren på høyresiden av huset. 

 

Mens vi lekte et eller annet, så satte Morten seg på denne murkanten.

Han hadde fått en idé. 

 

 

 

 




Så klart ville jeg sitte på skuldrene. Hvilken unge vil vel ikke sitte på skuldrene til storesøskenet sitt? Jeg fikk endelig en mulighet, og jeg tok den!

Jeg klatret opp på muren og stilte meg bak ham. Alt jeg trengte var å slenge benene over skuldrene hans og sette meg.

Rett og slett en enkel og rett-fram handling. Man skulle ikke tro at noe kunne gå galt. 

Vel, så feil kan man ta... La meg demonstrere hva som skjedde: 

 

 

 

 

 

 

 

 







Jeg falt rett ned i asfalten med hodet først. 

Jeg har ikke peiling på hvordan det må ha sett ut, men jeg er ganske sikker på at det må ha kunnet sammenlignes med å se en person stupe. 

Stupe rett ned i (bokstavelig talt) steinhard asfalt. 

Jeg husker ikke selve øyeblikket jeg traff bakken, men jeg husker sekundene etterpå, da jeg lå i en liten blodpøl og mamma kom løpende ut døren og oppdaget oss. 

 

 




Jeg vet ikke hva som må ha vært verst for henne, å høre et dødsskrik komme utenfra der hun visste at barna hennes lekte, eller å åpne døren og se den yngste datteren hennes ligge i sitt eget blod nede på asfalten.

Hun spurte så klart hva som hadde skjedd.

Og hva tror dere min kjære storebror, Morten, svarte?







Den lille dritten.

Jeg kom fra det hele med et stort, rundt sår i pannen, men heldigvis uten større skader. Så alt i alt gikk det jo relativt bra. 

Men på grunn av at jeg hadde pannelugg, og for at den ikke skulle gå inn i såret, fant mamma ut at det var best om jeg brukte et hårstrikk for å holde håret unna. 

Dermed ble jeg seende slik ut resten av sommerferien:

 




 

Et vakkert syn for å si det mildt. 

Jeg har faktisk minner om at vi dro til byen den ene dagen, og det var en ungen som begynte å gråte da han så meg. Jeg er ganske stolt av en slik prestasjon for å være ærlig. 

Og bare i tilfelle noen av dere ikke tror meg, og mener jeg finner på hele dette innlegget.

Her har dere fotobevis:

 



 

Jeg hadde en greie for å gå toppløs i mine yngre dager. Men det er en annen historie. 

 

Selv om jeg som sagt, unslapp uten varige skader, så har bitterheten fulgt meg resten av livet mitt. 

Selv den dag i dag, så påstår nemlig Morten at jeg hoppet over ham og stupte rett i asfalten. At det var min feil alt sammen. 

Vel, vet du hva, storebror? Jeg vet sannheten, og nå gjør leserne mine det også.  

Glad i deg, Morten <3

 

 

Jeg tenker at dette skal bli en greie her på bloggen framover, så for at overskriftene ikke skal bli så voldsomt lange, så forkorter jeg herved "Historier fra barndommen" til "HFB" 

Og ja, jeg vet at det sikkert er et akronym for en hel haug med rare ting - men fra nå av betyr det på denne bloggen "Historier fra barndommen". 

 

Si gjerne ifra om dette er noe som dere synes er morsomt å lese her på bloggen. Er dette en god idé og vil dere ha flere historier som dette? 
Jeg har en hel haug med andre rare hendelser som jeg tror dere vil finne underholdende, så håper dere er spente!  

 

- Fortell meg gjerne om noen rare historier fra din barndom!! 

 

 

Ha en flott dag videre!

Prekast 

 




 

- Karoline

 

 #Kollerline #Tegning #tegne #humor #tegneblogg #barndom 

Kollerline er på Aftenposten!

 

Hei folkens!

Såeh... heh, lenge siden sist?

Jeg tror dette må være rekorden for hvor lenge jeg har vært borte fra bloggen. Det er både fryktelig skammelig og litt imponerende. 

Det var aldri planen at det skulle bli slik, at jeg skulle neglisjere bloggen så voldsomt som jeg har de siste månedene. Med tanke på alt som har skjedd det siste halvåret, så burde jo bloggen flyte over av innlegg om ting og tang. 

Det er nesten det som er problemet... 

Det har skjedd for mye. 

Dette gjør at når jeg setter meg ned og tenker "Nå skal det blogges!", så blir jeg oversvømt av ideer og ender opp med å bli overveldet. 

 















Jeg har rett og slett hatt for mange ideer til at jeg har klart å begynne på noe som helst. 

 

Det skulle ikke forundre meg om det hadde fortsatt slik, men heldigvis så skjedde det noe som dro meg ut av bloggblokken min. 

For omtrent en uke siden, så logget jeg nemlig inn på Facebook og så a jeg hadde fått en melding på blogg-siden min. Det viste seg å være fra ungdomsredaksjonen i Aftenposten, og de spurte om jeg kunne tenke meg å skrive et innlegg i anledning Si ;Ds tiårsjubileum. 

Så klart, så sa jeg JA! 

Dette ledet opp til flere dager der jeg stresset for å komme på noe å skrive om, og enda flere dager der jeg skrev og tegnet for harde livet. 

Det ble nesten for mye. Jeg tuller ikke, jeg drakk så mye kaffe at jeg knapt kjente kroppen min den siste dagen og natten med tegning. 

 




Men jeg ble endelig ferdig og sendte innlegget inn til de ekstremt tålmodige avisfolkene. 
Det var som om en tung bør ble løftet fra skuldrene mine og kastet som et kulestøt over halve landet.

Det var kort sagt, utrolig deilig å endelig være ferdig.

Jeg tror den eneste følelsen som var bedre, var da jeg fikk melding om at innlegget var lagt ut i dag.

Herregud, det var som å få et adrenalinsjokk.

 






 

Det var helt uvirkelig å få lese det, å se tegningene mine på en nettside som Aftenposten, med mitt navn på innlegget.

Herregud, jeg mener, det er sånt jeg knapt kunne drømt om for et par år siden.

Fortids Karoline er nok stolt av meg nå!

 


 

Jeg kommer nok til å leve på denne lykkerusen i en god stund. 

 

 

DERE KAN LESE INNLEGGET HER:




Jeg håper dere liker innlegget (see what I did there? heh heh) og dere må gjerne si hva dere synes i kommentarfeltet, enten på Aftenposten eller her på bloggen. 

 

Føler jeg endelig har fått inspirasjon til å blogge nå!

Yes! Dette blir en flott år! Jeg føler det på meg.

 

Prekast!

 

 



 

 

- Karoline

 

 #Kollerline #Tegning #Tegneblogg #Aftenposten #Komedie #Humor

Another Chance - Tosiders tegneserieoppgave

 

 



 

Denne ideen kom til meg for en god stund siden, og siden vi i forrige uke fikk i oppgave å tegne en tosiders tegneserie som kunne fortsettes, så bestemte jeg meg for å tegne den. 

Selve handlingen begynner med at hovedpersonen i historien (jeg er enda ikke sikker på navn), tar livet sitt. Hun lukker øynene og skyter seg selv, og når hun åpner øynene igjen, befinner hun seg i en merkelig ukjent verden.

Hun blir sjokkert, redd, men også skuffet og irritert over at hun ikke "døde" slik hun hadde sett for seg. Hun ser på det som urettferdig at hun havnet på dette stedet, og vil vite hva som har skjedd med henne og hvor hun er. 

Ideen videre er at hun skal møte på andre mennesker som har havnet her etter sin død. Ingen forstår hva det er som skjer, og de drar ut på en reise for å finne svar.  

Annibull


Hei folkens!
Jeg husker ikke om jeg har sagt det, men jeg har begynt på folkehøyskole nå.
Bjerkely Folkehøyskole for å være presis. 

Det er veldig morsomt, og jeg har hatt det gøy hver eneste bidige dag siden jeg kom hit. Det er skikkelig rart å faktisk gå på en skole der man skal gjøre det man liker. Rart og selvfølgelig utrolig befriende.

Jeg går på Tegneserie 1, og så langt har vi ikke hatt så veldig mange oppgaver. 
Jeg tenkte likevel å dele en av oppgavene mine med dere.

Oppgaven gikk ut på å oppsummere favoritt tv-serien, filmen eller boken din i tre ruter. 
Jeg valgte Hannibal

og dette ble resultatet:

 

 
Så hva synes dere? 
Traff jeg spikeren på hodet her?

Selv synes jeg at jeg kapret Hannibal helt perfekt.
Det var akkurat dette jeg fikk ut av serien mens jeg så den.  


Nå skal jeg spise middag, og så blir det masse, masse mer tegning :D 
Whoop whoop. 

A Deal With a Witch - Kapittel 6 & 7

 

Hei folkens! 

Da var endelig kapittel 6 av historien min ferdig.

Det ble lengre enn det jeg først hadde trodd. Mye, mye lengre... Mye. Veldig mye. Herlighet. 

Så derfor, istedenfor å legge ut et monster av et kapittel, så bestemte jeg meg for at det lureste ville være å dele det opp. Burde kanskje ha delt det ut over tre kapitler, men følte det ville fucke opp dynamikken ganske hardt. Så ja, det ble to. 

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest gjennom, sjekket for skrivefeil og redigert momenter jeg ikke var 100% fornøyd med - men nå føler jeg at det endelig er klart for å bli vist fram.

 

Men før jeg kommer til delen der hvor jeg legger ut linken til kapittelet, så må jeg rett og slett bare gi en stor takk til http://polionster.blogg.no som tipset meg om tegneprogrammet Firealpaca.

 





Firealpaca er et gratis tegneprogram som du enkelt kan laste ned på hovedsiden deres: (>>http://firealpaca.com/en<<)
Personlig synes jeg at det fungerer helt flott og strekene blir myke og ordentlige.

Det minner litt om PaintTool Sai, i hvert fall når det kommer til strekene, (Jeg kan ikke si for mye, for jeg hadde i grunnen bare Sai i en prøvemåned for å teste det ut).

Jeg kan helt klart anbefale Firealpaca for alle som ikke vil bruke penger på å kjøpe seg programmer, eller ikke helt skjønner hvordan man laster ned ulovlig - som meg. 

 

Tusen takk, Victor Johannes, du har reddet livet mitt. Endelig kan jeg tegne igjen!

 

 





Jeg er ikke helt sikker på hvordan du ser ut - så dette ble resultatet. 

 

Åh, det er så fantastisk å kunne tegne igjen, herlighet. 

Men dette innlegget er ikke et tegneinnlegg (de kommer om litt), dette innlegget handler om
Kapittel 6 & 7 av A Deal With a Witch. 

Det var ganske mye som skulle skje i disse kapittelene, og de ble dermed nokså lange. Jeg tviler på at fremtidige kapitler kommer til å bli så voldsomt lange, men kjenner jeg meg selv godt nok, så klarer jeg nok å gjøre det likevel.
Men jaja, langt er jo godt ikke sant? Heh.

 

Men nå har jeg bablet for mye her. 
Så ja, uten noen nærmere introduksjon - her er Kapitel 6 & 7 av A Deal With a Witch.  

Håper de faller i smak! 





Det er så herlig å endelig begynne å skrive på "hovedhistorien".
Det er nå ting begynner å skje på ordentlig her - shit's going down og jeg elsker det! 

Får håpe dere også gjør det. 
Jeg er veldig fornøyd selv, men som alltid så tar jeg imot alt av konstruktiv kritikk - fortell meg gjerne hva dere som leser, synes :D 

Bare å si ifra om eventuelle skrivefeil også.

 

OG!
Jeg må jo ha med dette også!
Jeg burde egentlig ha gjort dette for lenge siden, men jeg følte det måtte komme i et innlegg angående boken.  

Dere skjønner, Victor Johannes er, (i tillegg til å være til stor hjelp med tegneprogrammer), også utrolig flink til å tegne. 


Så for noen uker siden (okei, mange uker siden nå) så fikk jeg plutselig en melding der han sa at han hadde tegnet Ian fra boken min, og du kan tro jeg ble gira!

Jeg gikk straks inn på bloggen hans og fikk nesten hjerteinfarkt da jeg så dette her: 

 


HERREGUD SE PÅ DETTE

Jeg har ikke ord engang, denne tegningen er så perfekt! Se på Ian! SE PÅ HAM!!!

Jeg vil ha en hel tegnefilmserie med alle karakterene mine i denne stilen, den er så bra, herrejesus. 

tUSEN TAKK Victor Johannes! 

 

Herregud jeg gliser hver gang jeg ser på den tegningen. 

Jeg kan ikke noe for det, jeg blir bare så jævli glad når folk tegner til meg! Det er så kult! 

 

Og jeg kan forsikre dere om at karakterene mine er like glade i tegningene som jeg. 

 
 



















 



 








 








 









Det er ikke alltid lett å holde orden på disse to, men jeg prøver så godt jeg kan. 

Av og til føles det å skrive bok som å være mor for et helt univers.
Jeg har så utrolig mange barn, og jeg er like glad i alle sammen.

Jeg er en Supermamma. (som gjør at forferdelige ting skjer med ungene mine... hm.. kanskje jeg burde revurdere den tittelen...)

 

 

Nei, men nå skal jeg fortsette på Svar på Spørretimen del 2. 

 

Det er så fantastisk å kunne tegne igjen!
Jeg må bare få ut alt jeg har holdt inne de siste ukene. 
 

 

 

Jepp. 

Jeg kan ikke forklare denne her. Sorry. (På en eller annen måte så er jeg merkelig stolt over dette bildet. Det er noe med fargene.)

Dette er grunnen til hvorfor jeg aldri må gå lenge uten å kunne tegne. 

 

Håper de nye kapitlene faller i smak! 

 

Prekast!

 



 

- Karoline 

 

#tegning #tegne #tegneblogg #Kollerline #skriving #forfatter #bokprosjekt #Hashthug

Karoline forsøker å male

Hei folkens.
Så ja, i forrige innlegg nevnte jeg at jeg fikk et malesett fra morfaren min og derfor tenkte at jeg skulle prøve meg på å male. 
Jeg var skikkelig gira og planla et ikke alt for vanskelig prosjekt. Det er jo tross alt første gang på mangfoldige år at jeg prøver meg på å male noe.
I fortiden har jeg misslikt å male siden det er så vanskelig å rette opp i det hvis du gjør noe feil. Du får liksom bare én sjanse og for ei jente som tilber ctrl+shift+z (aka angreknappen), så kan du tenke deg hvor skeptisk jeg er til å bare få én sjanse på noe. 
Men jeg satte altså i gang med dette lille maleprosjektet mitt i forrige uke. 
Det begynte med å legge frem alle sakene. Jeg dro til byen og kjøpte litt ekstra utstyr, som pensler og litt ekstra farger + malepapir til senere malerier. 
Jeg lagde meg en liten plass på middagsbordet (ikke alle var for begeistret over det, men jaja, en kunstner må jo ha en arbeidsplass)


Jeg skisset gutten med blyant. 
Følte det var tryggest siden jeg ikke er så ekstremt flink til å male eller tegne folk. 
Hehe han fikk skikkelig tydelige ryggmuskler egentlig, men jaja fint det. 
Rumpe <3
 
Etter det begynte jeg på bakgrunnen. 
Jeg hadde egentlig tenkt å bare ha veldig lys grå/nesten hvit bakgrunn også med sterke farger overalt litt tilfeldig. 
Men da jeg prøvde å lage den grå bakgrunnen ble fargen for mørk og det så rart ut, så jeg fant ut at jeg heller lagde mørk bakgrunn som ble lysere inn mot midten. 
Dette tok en evighet siden jeg suger. 


Det ble ikke helt som jeg hadde tenk meg, men jeg bare beilet på og det ble nokså greit.
Etterpå måtte jeg male gutten. Jeg hadde ikke tenkt å ha ham fargelagt eller med særlig detaljer, så jeg tok bare og brukte en bitteliten pensel til å forsterke de allerede tegnede blyantstrekene med sort maling. 
Det gikk overraskende lett.
Jeg ler av den rumpa. 
Hva er det for noe engang?? 
Huff, jeg må lære meg menneskelig anatomi snart. 
Får prøve å lære meg det på folkehøyskolen. 
Nå var det tid for hovedpoenget i maleriet. 
Vingene. 
Planen var å lage store, fargerike vinger som liksom ble helt BANG i bildet. 
Jeg søkte rundt på nettet og prøvde å finne ut hvordan man tegner vinger, og ikke minst hvor de ville være plassert på en menneskerygg. Jeg tegnet en del forskjellige modeller, men fant omsider en som jeg syntes fungerte best. 
Jeg var litt usikker på om jeg kom til å klare å male vingene for hånd, så dermed kom jeg fram til at det lureste og mest lettvinte ville være å lage former jeg kunne legge over bildet og liksom bare farge over. Når jeg fjernet formene ville det være igjen et vingeavtrykk og jeg kunne dermed gjenta dette helt til vingene var fargerike og flotte. 
Genialt ikke sant?
Det samme syntes jeg. 
Jeg brukte papirvingene jeg klippet ut av arket til å bestemme plasseringen.
 
Og så satte jeg i gang med den "geniale" ideen min.



JEG HAR ALDRI VÆRT SÅ SINT I HELE MITT LIV
Jeg kødder ikke, jeg kunne ha drept noen. Eller i hvert fall slått dem veldig hardt. 
ÅRRRHH det der må ha vært det mest frustrerende øyeblikket  jeg har hatt. Jeg husker bare at jeg dro av papiret og forventet denne flotte vingen også får det denne hemma trekant shiten! Hvorfor? Hvorfor straffer Gud meg? Jeg har da vært grei! 
Jeg satt i flere minutter og bare stirret på maleriet. 
Ideen om å gjøre det samme med den andre vingen fantes ikke lenger, så jeg tok tafatt opp den ene penselen og begynte å male den på isteden. 
Det kunne jo ikke bli verre enn den første. 

Det faktum at det var så jævlig lett å male vingen, hjalp ikke spesielt mye på humøret... 
Jeg er en idiot. 
Det fristet å bare kaste maleriet i søppla etter det. 
Jeg mener, se på det - det ser jo helt fælt ut. 
Men jeg hadde jo brukt en god del timer på å komme meg så langt, og jeg kunne ikke gi meg før jeg i hvert fall hadde prøvd å fikse det. 
Jeg fant ut at jeg skulle prøve å male over den ødelagte vingen og så prøve å fikse den manuelt. For å gjøre dette, trengte jeg hvitmaling, så vi kjøpte en flaske på hobbybutikken.
Denne malingen var ikke den samme som jeg opprinnelig hadde brukt, men jeg tenkte ikke at det hadde så mye å si.
Jeg tok feil.
Etter dette ga jeg egentlig bare litt opp. 
Jeg rekker ikke å fortsette på det siden jeg flytter på lørdag... Jeg skal på folkehøyskole, så mamma og pappa kjører meg bort til Hedmark.
Jaja, jeg får vel ta det til jul. Merker jeg er grulig irritert i hvert fall... Planen var å lage et litt stilig maleri, men neida... her har vi en naken fyr med en nokså grei vinge og en grå flekk med en blå jævel av en vinge på seg. Herregud åårh.  
Jeg har ikke gitt opp å male da. 
Det er veldig morsomt, selv om det er forferdelig vanskelig, så jeg kommer helt klart til å fortsette. 
Mens jeg ventet på at malingen skulle tørke mens jeg malte vingegutten, malte jeg blant annet dette:

Føler dette er et sånt standard maleri som man lager i niendeklasse kunst & håndverk . 
Har jeg egentlig fortalt at jeg skal på folkehøyskole? Jeg er litt i tvil.
Vel, ja, jeg skal altså det. Skolen heter Bjerkely Folkehøyskole og ligger i Hedmark. Har egentlig ikke peiling på hvor det er, bare at det er mellom Oslo og Lillehammer.
Det er en kreativ skole og jeg skal gå på linja Tegneserie 1.
Tenkte det kunne være greit å gå på en skole der jeg kunne gjøre noe jeg hadde lyst til (i hvert fall etter å ha gått på en linje jeg misslikte i tre år). Vi begynner skolen på søndag eller mandag og jeg merker at jeg grugleder meg. Det blir litt rart å flytte hjemmefra, og ikke minst å plutselig bo på et internat sammen med en haug fremmede folk.
Jeg har fått alenerom, så det er jeg takknemlig for. Det blir deilig å kunne trekke seg tilbake og ikke ha folk å ta hensyn til 24/7. Pluss at jeg får mitt eget bad. Yes! 
Vel, uansett, nå fikk dere se hvordan maleprosjektet mitt gikk, haha. 
Ikke helt vellykket akkurat, men vi får se om jeg klarer å fikse det senere.
Kan ikke gi opp troen helt. 
Nå må jeg pakke videre. Har så mye å ta med meg på skolen, herlighet. 

En sommer i snapchat

 

Hei folkens. 

Det har ikke blitt så mange innlegg denne sommeren, mest fordi jeg er en lat fis, jeg skal ikke lyve. 

Det har ikke blitt så mye tegning heller, også fordi jeg er lat (jeg har et tegneprogram nå i hvert fall så det problemet er løst!)

 

Siden jeg ikke har blogget og fått fortalt dere om hva jeg har gjort i sommer, og oppdatert dere slik jeg hadde lyst til, så tenkte jeg at jeg kunne gjøre det nest beste. 

Altså vise dere sommerferien min i et annet media, aka Snapchat. 

Jeg er i overkant stolt av snapchatten min. Jeg elsker å sende bilder og historier til folk, så dermed har jeg brukt sommeren til å formidle mange av mine små eventyr.



Først hadde vi jo Tyrkia. 

Det ble ikke så mange snapper derfra, på grunn av dårlig tilgang til Internet. 

Men jeg fikk tatt et par, og for å være ærlig så må jeg innrømme at de virkelig kaprer hele turen. 
 







Etter Tyrkia, dro vi til Ålfoten.  

Ålfoten er forøvrig en herlig, liten vestlandsbygd som meg og familien min reiser til hver sommer. Det er i grunnen ikke noen ordentlig sommer uten at vi drar opp dit. Mange av tingene vi gjør der, er nesten som tradisjoner. 

 

Jeg har for eksempel vært på fjelltur opp til Kårnyken. 




Jeg er ikke så ekstremt entusiastisk når det gjelder fjellturer. 

En fjelltur med meg, foregår for det meste med 93% negativ innstilling  og 7% godt humør og nyting av utsikt.  

Jeg er ikke så gøy å gå på tur med, men så fort vi kommer opp på toppen, så er jeg fornøyd. Jeg er en fornøyelse på nedturene (med mindre det er veldig bratt og jeg er i overkant sliten i beina...)



Jeg har skrevet på boken min







(Jeg har begynt med briller forresten. Husker ikke om jeg har sagt det før.)

 

Jeg er nesten ferdig med kapittel 6 nå, og ååååårh skal det bli deilig å legge det ut! 

Jeg liker virkelig hvor ting går nå - dette blir bra.



Vi var ved Briksdalsbreen 
 









Da vi kom hjem fra Ålfoten, så ble jeg gjenforent med Darwin og Galileo. 
Det var varmt her i Mandal, og da mener jeg VARMT, jesus christ jeg orket knapt å gå utenfor.

Kaninene lå utstrakte og selv om de hadde skygge og vann, så fikk jeg vondt av dem.  
Dermed kom jeg på en smart liten idé.

 



Poor babies. 

 

Mobilen min bestemte seg for å være en liten drittunge og sluttet å virke bare et par dager etter dette. Det ble altså ingen flere snap fra sommeren. 

Jeg måtte dermed bruke den gamle, jalla røde mobilen min med "litt" touch.
Jeg bestilte meg for første gang en ny mobil og etter det ble det bare å vente. Vanligvis har jeg bare pleid å få en mobil av et av søsknene mine når de ikke har villet ha dem lenger. Jeg er ikke så voldsomt kresen, så til og med når jeg skulle bestille en mobil nå, så tok jeg bare den første, billigste og beste mobilen jeg fant på nettsiden. 

 

Og gjett hva jeg hentet på posten i dag?

Denne babyen!

 

My god look at this hot ass

 

Så nå kan jeg endelig begynne å snappe igjen. Halleluja! 

Noe som passer utmerket med tanke på at jeg plutselig har fått en interesse for maling. 
Jeg arvet et ubrukt malesett fra morfaren min, og bestemte meg for at, vet du hva - jeg skal søren meg male noe!

Så nå har jeg kjøpt meg noen pensler og begynt på en liten sak.

Det er ikke mye enda, men jeg har en følelse av at det kan bli ganske kult.

 




hehe butt

 Men seriøst, jeg gleder meg til å fortsette på dette her. 

 

Det var gøy å blogge igjen, og nå skal jeg fortsette på maleriet og ikke minst resten av kapittel 6 av A Deal With a Witch.

Skal også fortsette på Del 2 av Spørretimen. 
 

Håper dere har hatt en flott sommer dere og!
Fortell meg gjerne om den :D
 

Ha en fin dag videre!

 




 

- Karoline

 

 

Så ja... der forsvant photoshop

 

Hei folkens. 

Nå er det en uke siden jeg kom hjem fra Tyrkia. Det er flere grunner til hvorfor jeg ikke har blogget om turen enda. 

Jeg ble syk den siste dagen vår der og da jeg kom hjem så var jeg for dårlig til å gjøre noe annet enn å sove og klage. Jeg har enda ikke peiling på hva som skjedde og hvorfor jeg ble dårlig, men det jeg vet er at det er lenge siden jeg har vært så fæl i kroppen. 

Jeg er frisk nå da, så det er jo fint. 

Den andre grunnen er om enn enda kjipere enn den forrige. (Utrolig nok)

 

Jeg har nemlig ikke photoshop lenger. 

 




Da vi avsluttet videregående, så måtte vi konfigurere pcene (tror det var det det het). Etterpå skulle vi få legge inn den nye windows (som jeg hater av hele mitt brennende hjerte og sjel. fuck windows 8 med noe røft og skittent) og en nyere versjon av word. 

Dette gjorde imidlertid at alle de installerte programmene ble fjernet fordi vi ikke skulle ha dem lenger... Og siden jeg fikk photoshop i IT i første klasse, så fjernet de altså det også. 

 

Dette suger noe helt vanvittig. 

Jeg kan fremdeles tegne så klart... men da må jeg ty tilbake til mitt tidligere
"tegneprogram"...

*grøss*

GIMP

 

Jeg får helt krigsflashback bare jeg tenker på den tiden. 

Det er bare så fælt, jeg overdriver ikke engang. Jeg prøvde akkurat å tegne og dette ble resultatet:






Jeg vet oppriktig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg får sannsynligvis noe form for program når jeg begynner på folkehøyskolen jeg skal på - men det er jo ikke før etter sommeren.

Jeg kan da ikke vente så lenge!

Og ikke har jeg økonomi til å betale for photoshop - ei heller tør jeg å prøve meg på noen ulovlige nedlastninger, det er for skummelt med virus. 

Herlighet... hva skal jeg gjøre?

 
 

 

 

Jeg overlever ikke stort lenger. 

Send hjelp. Helst photoshop. 

 

Nei, men sånn helst seriøst... dette suger ganske hardt.
Jeg vil ikke sitte her og klage slik jeg gjør, men åårhbjdfklsdf

 

Kanskje dette er et tegn fra oven om at jeg må skrive på boken min istedenfor? Det har stått litt stille der i en stund. 

*sukk* Er vel verdt er forsøk. 

 

 

Jaja, prekast folkens. 

Helt seriøst da - jeg trenger hjelp her. 

 

 

 




 

- Karoline

 

 

Vepsen, Karoline og Skyvedøra

 

Hei folkens. 

Så ja, mamma og pappa dro opp en liten tur til Ålfoten forleden helg. De reise torsdag morgen og skulle komme hjem på søndag.
Null stress i grunnen, jeg har vært alene hjemme før. 

Klokken går og blir kvart over syv, sånn ca. Jeg sitter og skriver svar til "Svar på Spørretimen Del 2" da jeg synes at jeg hører summing bak meg. 

Først trodde jeg bare at det var en gressklipper, du vet, siden folk holder på med slikt nå for tiden. Men nei, jeg snur meg og ser denne nærmest sorte vepsen summe inn verandadøren vår, som for øvrig ikke sto mer åpen en dette:

 




Jeg er ikke noen stor fan av veps, så jeg spretter opp fra det jeg holder på med, smyger meg forbi alle møblene og går ut til kjøkkenskuffen for å hente fluepisken vår. 

Nå skal det sies at jeg i utgangspunktet ikke er noen fan av å drepe ting heller - så jeg blir isteden stående og forhandle med min uvedkommende gjest. 

 






Selv etter enn så mange forsøk, så endte denne bevingede, og ikke minst uhøflige, skapningen bare lenger og lenger inn i stuen vår.

På dette tidspunktet så begynte jeg å bli riktig så frustrert over situasjonen min, så jeg bestemte meg for å i hvert fall begrense området litt. 

Vi har nemlig to skyvedører der den ene fører ut til kjøkkenet og den andre fører ut til gangen. For at ikke vepsen skulle komme lenger inn i huset, fant jeg det lurest i å lukke disse. 
 

 







 Jeg ble stående og iaktta fra trygg avstand.

Hvis jeg var heldig kunne det jo hende at den ville fly ut gjennom den nå vid åpne verandadøren. Men nei, av en eller annen merkelig grunn så klarte ikke vepsen å lokalisere utgangen som nå var ti ganger større enn i utgangspunktet...

Og akkurat da jeg trodde ting ikke kunne bli verre, så dukket denne lille krabaten opp
(eller burde jeg si ned). 
 




Jeg skal ikke si at jeg er redd for edderkopper, men jeg liker dem helt klart ikke. 
Og i hvert fall ikke når de firer seg ned ovenfra og dukker opp rett foran deg.  

Jeg fikk edderkoppen over på fluepisken, lukket skyvedøren så ikke vepsen skulle komme seg gjennom, og prøvde så godt jeg kunne å få etterkoppen ut ytterdøren. 

  
 



 

Men dessverre så gikk det ikke så jeg moste den med en sko i gangen. 


 






Jeg sto nå bak to lukkede skyvedører og det hørtes høy summing fra den andre siden av begge.

Jeg måtte jo inn i stua igjen, jeg måtte jo få denne vepsen ut av huset mitt og fortsette med det jeg holdt på meg. Pcen min var snart tom for strøm og jeg måtte sette i laderen, ellers ville alt jeg hadde jobbet med fram til nå gå tapt. Det sto ting på spille her.

Det sto et valg foran meg. 

Døren til venstre eller døren til høyre.

Det føltes nesten som en av de tv-konkurransene.






Jeg prøvde å lytte meg til hvor vepsen var. Den kunne være hvorsomhelst i hele stuen, også like foran døren for alt jeg visste. Men hva var vell sjansen for det? Stuen vår er diger, det er jo lite sannsynlig at vepsen skulle fly akkurat foran døren jeg valgte? 

Etter mye om og men valgte jeg den høyre døren, den som gikk ut fra kjøkkenet. 

 

Og vel... dette skjedde:
 

 

 





 







DEN FLØY RETT OPP I ANSIKTET MITT
DEN VENTET PÅ MEG UTENFOR DØREN

DET DER ER NOE SKREKKFILM JUMPSCARE SHIT

INGEN HAR NOENGANG FORBEREDT MEG PÅ DETTE HER

 

Det neste som skjedde, skjedde veldig raskt. 
 
 























Jeg lukket vepsen inne i skyvedøren vår. 

Jeg fanget den inni døren vår, inni det lille mellomrommet mellom selve døren og veggen. 

 

What?

 

Denne episoden resulterte i en drøss av panikkslagne snapchat-meldinger til alt og alle. 

 



 










 

Resten av kvelden fortsatte nokså normalt, vel, så normalt som man kan ha det med en en veps inni den ene døren sin...

Jeg lagde meg litt mat, og for å passe på at jeg ikke tilfeldigvis glemte meg og åpnet døren ved et uhell, så fant jeg ut at jeg burde lage et lite skilt. 
 




Må jo gjøre det beste ut av situasjonen. 

 

Det var som å ha en konstant summing i ørene. Og som en person som blir helt nervøs av å høre summing (skrekk for nettopp veps), så kan jeg si at jeg aldri har vært så stresset en hel kveld noengang.

Men kvelden forsvant og morgendagen kom.  

 

 

Det å åpne døren var utelukket (heh, see what I did there?).
Jeg var ikke villig til å risikere å bli angrepet av en sinna veps, i hvert fall ikke etter å ha stengt den inne i flere timer. Så ja...

Livet forsatte nå, og jeg fant en måte å leve med min nye situasjon.
 



 


Foreutenom den aggressive summingen, så må jeg innrømme at Henry er en av de bedre skapningene jeg har delt hus med i mitt liv. Jeg har tross fire eldre søsken. 

Så alt i alt var det ikke for ille. 



Det ble kveld, og det var nå et døgn siden Henry kom inn i døren vår. 

Jeg er fremdeles ikke helt sikker på hvor lenge vepser kan overleve under slike forhold. 
Det var et par ganger da jeg lurte på om han endelig hadde krepert.  


 

Det skal han ha, Henry er en fighter. 

Han har også vist seg å være en mer bråkete samboer enn jeg først forventet. 
 


En ny dag kom og nå følte jeg virkelig at Henry hadde blitt en del av husholdningen. 
 


Jeg fikk ikke tilbrakt så mye tid sammen med Henry den dagen på grunn av at det ble bytur til Kristiansand på dagen og bursdag hos ei venninne på kvelden. 
Han er ikke så veldig glad i selskap uansett, så tror han klarte seg fint på egenhånd.  

 

Jeg kan virkelig anbefale vepser i dører til alle de som har en ekstra dør til disposisjon - og som ønsker et kjæledyr som ikke krever for mye. 

 

Det går også an å lære dem triks, jeg lærte for eksempel Henry å være stille og spille død.
For en flink liten tass. 

Og dermed ankom vi den fjerde dagen.
 



 

På dette tipspunktet var jeg helt sikker på at Henry omsider hadde dødd, men ikke snakk om at jeg skulle åpne døren og få en død veps i hodet... Så jeg lot den forbi lukket og fortsatte livet mitt. Mamma og pappa skulle jo komme hjem på kvelden, så hvorfor skulle jeg måtte håndtere det? Shit, la pappa åpne døren, han takler dette bedre enn meg. 

Jeg tenkte ikke noe mer over det og timene gikk. 

Litt senere på dagen trasket jeg inn på kjøkkenet for å lage meg noe mat. Jeg ante fred og ingen fare da jeg tuslet inn kjøkkendøren.

Og hva tror du jeg plutselig ser i sidesynet?


 

Hvordan i alle dager Henry klarte å komme seg ut fra døren, har jeg ikke den ringeste anelse om, jeg mistenker noe svart magi shit. 

Som om det ikke var noe spesielt i det hele tatt, satt han der på kjøkkengulvet og chillet som en liten douchebag. 

 

Jeg hadde ikke lyst til å gjøre det, men jeg ble nødt. 
 

 

Det gjorde virkelig vondt i hjertet, men det var ingen utvei. 

Det var han eller meg - det hadde vi visst helt fra da han entret gjennom verandadøren. 

 

Skjebnen kan være ond av og til. 




 

Jeg gråt litt inni meg etter dette, men jeg måtte være sterk. 

Henry hadde ikke villet noe annet. 

 

Det viktige er ikke å sørge over de døde, men å hedre deres minne. 


 

Det var jo tross alt bare en veps. 

 

 

Så ja, det var historien om hvordan den ene kjøkkendøren vår sto lukket i 4 dager på grunn av en veps. 

Miss u Henry <3

 

 

Jeg holder fortsatt på med å svare på spørsmålsrunden og det går fremdeles an å spørre
- kjør på dere som vil. 

 



Jeg vil ikke kunne komme med innlegget før om 2 uker da. 
Hvorfor?
Jo, du skjønner, jeg skal nemlig på en liten tur til... å hva heter det nå igjen...?

JO, SYDEN!!! 
 

Åh herregud det blir så vanvittig deilig...! 
Vi er en gjeng på 4 som skal til Alanya i Tyrkia og jeg gleder meg noe helt voldsomt til å komme ned i varmen og bare slappe av.

Vi reiser i morgen og skal være der en hel uke, og herregud jeg er så gira!!! 

 

Nå som alle eksamenene  er unnagjort, er det bare å sette i gang med pakkingen.  

 

Mamma har allerede begynt å kjøpe inn provianter. 

 

 

 

 

Dere som har fulgt bloggen min opp gjennom årene har nok rimelig god peiling på at jeg har som evig mål å bli brun.
Jeg har siden fødselen vært velsignet med en hud som enten holder seg kvitthvit eller blir brent så jeg ligner en levende rød seigmann. 

Ingen mellomting. 

Så nå som jeg skal til syden før første gang siden familieturen da jeg var 11 år gammel, så har jeg tenkt til å virkelig få prøvd meg på solingen. Mamma har tydeligvis også tenkt på dette. 

Jeg må innrømme at jeg er noe skeptisk til vitamintilskudd - sånn generelt... og spesielt betakaroten. 
Det er liksom noe med alle reklamene og annonsene overalt som gjør at jeg hever brynet og bare ser dumt på dem.

Men ja, skader vel ikke å prøve.
 

 

Dette er også grunner til hvorfor dere burde være venner med meg på snap. 


Jaja, vi får se om jeg klarer å få litt farge neste uke.
Jeg får knaske betakaroten og drukne meg i sololje - så kanskje jeg får noe som minner om brunfarge i hvert fall. 
 

 ****

En tanke traff meg akkurat... 

Hvis jeg faktisk får farge neste uke... så betyr jo det at jeg må finne en ny standard-farge til å bruke som hudfarge på tegningene mine. 

Det kommer til å bli rart. 

Bare se for dere:  


Jeg er muligens bittelitt optimistisk her, men dere ser poenget. 


Vel, vi får se hva som skjer. 

Ønsk meg lykke til folkens!

Svar på Spørretimen Del 1

 

Hei folkens! 

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet da jeg startet spørrerunden, men oh my - dere spør om mye forskjellig. Jeg flirte godt da jeg leste gjennom spørsmålene og før jeg visste ordet av det dukket det opp nye. 

Dette er jo kjempegøy, herlighet! 

Og siden dere har vært så fantastiske til å stille spørsmål, så er det på tide at jeg gjør min del av jobben - nemlig å svare på dem. 

Dette var en berg-og-dal-bane hele veien til endes. 


Hva slags musikk hører du på?

Jeg hører på veldig mye forskjellig.

Jeg har egentlig aldri utformet en egen sjanger jeg liker bedre enn andre, så dermed har jeg bare endt opp med å slenge sammen alle sangene jeg synes høres bra ut og som jeg liker når jeg lytter til dem - dette varierer veldig med humøret mitt fra dag til dag. 

Jeg har også for uvane å bli helt avhengig av sanger, og hører på dem non-stop helt til jeg blir lei av dem. Dette er veldig, veldig irriterende, men jeg klarer ikke å hoppe ut av dette sporet. 

Hva tenker du når jeg sier speidern?

Jeg leste feil og trodde det sto "spidern", så det første som falt meg inn var

 




Hva synes du om piercinger?

Det virker litt upraktisk til tider.





Pluss at jeg har en enorm skrekk for at dette skal skje:






Har ikke noen stor mening om piercinger egentlig. Ville ikke hatt det selv, men det ser bra ut på noen. Det ser også veldig harry ut på noen, men slik er det vel med alt av klær og tilbehør. 



Hvem er dine største forbilder?

Det kommer an på hvilket felt jeg ser opp til dem i. 
- Jeg ser opp til foreldrene mine fordi de har lært meg alt det grunnleggende i livet helt siden jeg ble født. 
- Jeg ser opp til storesøsknene mine fordi de sammen med foreldrene mine har vært med på å forme meg gjennom oppveksten. 
- Jeg ser opp til vennene mine fordi de inspirerer meg og fordi jeg beundrer dem for de positive egenskapene deres og ønsker å kunne bli likere dem på de områdene. 
- Jeg ser opp til Tegnehanne når det gjelder bloggingen min. Hun er grunnen til at jeg begynte å tegne på bloggen og jeg kommer til å se opp til henne uansett hvor "flink" jeg blir. 
- Og så har vi alle de som inspirerer meg overalt, enn om det er gjennom tegning, musikk, film, tv eller andre plasser. Man kan kanskje ikke kalle dem forbilder, men de influerer meg og det setter jeg pris på. 

Ja, også denne fyren:
For en inspirasjon. 





Bortsett fra å tegne, er det noe annet du liker å gjøre? 



Nah, just kidding. Ja, jeg har andre ting jeg liker å gjøre.
Jeg liker å skrive. Det vet dere vel i grunnen. 
Jeg elsker å stå på scenen, da helst med skuespill.
Vel, det er jo ikke akkurat noe jeg pleier å gjøre, men jeg har gjort det en del år nå.
Det begynte jo med en bitteliten rolle i Back To The 80's. Rollen min het Molly og var en av fire firlinger. 




Året etter ble det en hovedrolle-ish rolle i Grease. Jeg spilte Jan i Pink Ladies. 



Look at that face! 
Jeg gikk bokstavelig talt rundt med det uttrykket 50% av tiden på scenen.
I 2013 var jeg med i musikalen Fame der jeg spilte en trommis med navn Grace Lamb, aka Lambchops.


Og i år hadde jeg 3 roller i Hairspray.
Den ene var som direktøren for Ultra Clutch Hairspray, Harriet Spritzer


Den andre var som en lesbisk gymlærer (som aldri ble tatt bilde av)
Jeg klarte å snike meg med på et bilde da. 

Den siste rollen var Marton, lederen i fengselet The Big Doll House.
Jeg tror det var favoritt rollen min, for jeg begynte 2. akt utenfor sceneteppet og fikk spille sjef og være litt ond. 
Pluss at bildene ble dødskule, herregud!

SE PÅ DETTE!!!!
GGAAAAAHHH!!!!
(Popup-bilde for dere som vil se nærmere)


Er det lov å være forelsket i seg selv? 
Åh, jeg elsker å stå på scenen. Det var trist at det var siste gang i år. 

Hva mer liker jeg å gjøre? 
Hmm... 

Jeg er veldig glad i å sitte ved pcen. 
Hvis du ser meg sitte og stirre ned i pc-skjermen, så holder jeg sannsynligvis på med en av disse tingene:










Foreutenom dette så ser jeg sannsynligvis på en eller annen serie. Muligens anime, men jeg pleier ikke å se på det andre steder enn hjemme.
Grunnen er at jeg for det meste ser slik ut mens jeg holder på:








Når jeg tenker meg om så sitter jeg i grunnen slik uansett hva slags serie jeg ser på. Jeg blir veldig følelsesmessig knyttet til karakterene og jeg er en sucker for visuelt pene serier. 

Annet enn det så vet jeg ikke helt. Jeg gjør ingen spesielle ting, jeg bare gjør ting? 



Forklar hvorfor du er kul?

Kul? Meg?
Hvor i all verden har du fått det der fra?
Jeg er bokstavelig talt antonymet for kul.
Men takk hvis du synes at jeg er det altså. Du er søt.
Image and video hosting by TinyPic



Hvilket tall er ditt favoritt tall?
Har du dyr?

Nei, jeg har billig.
*stønn* Den der var lavmåls, selv for meg.
Jeg har to kaniner. 
De er brødre og vi adopterte dem fra Dyrebeskyttelsen her i Mandal høsten 2011.
De heter Darwin og Galileo. 





De er veldig søte og jeg har blitt riktig så glad i dem. 
Jeg mener, se på disse idiotene:


Det ser ut som Galileo prøver å fortrenge et pinlig minne. 




De bor for tiden ute på verandaen vår, siden jeg synes kaninbur er så utrolig små. 
Det er veldig koselig å ha dem der ute, for jeg kan se ut på dem mens jeg sitter i sofaen. 
Det jeg har oppdaget ved hjelp av dette, er hvor rare kaniner er.
En morgen jeg skulle ut og gi dem mat, fikk jeg se dette:



Dette er det rareste og morsomste bildet jeg har av dem. 
Hva i all verden er det som skjer. 
Vi har et veldig gjensidig forhold der jeg gir dem mat og husly, og de ser skeptisk på meg og lar meg ta på dem fra tid til annen. 



Hva er din favoritt mat?

Okei, nå får dere vite en rar ting om meg. 
Svært få vet dette, og det er egentlig veldig merkelig, det er ikke noe jeg forteller til folk. 
Favoritt maten min, det beste jeg vet er nemlig






Jeg er helt seriøs. 

Hermetisk spagetti er det desidert beste jeg vet, og hvis jeg kunne bestemt, så hadde jeg spist det hver dag. Det kan være godt mulig at jeg kommer til å leve på dette når jeg flytter for meg selv. 
Det er bare så godt. Jeg vet ikke hvorfor engang!
Det smaker jo faktisk nesten ingenting og det ser helt forferdelig ekkelt ut når du skraper det ut av boksen. Jeg mener, se på det der!


Det skal jo riktignok sies at det må ha vært en tulling som lagde denne porsjonen... 
Vanlige mennesker rører rundt når de koker opp hermetisk mat. 

SE PÅ DETTE! 
Å herregud.


Så ja. Jepp.
Da vet dere dette om meg. 

Hvilken kollektivtransport liker du best å reise med?
Privatbil.
Nei vent

Hvilken ukedag liker du best?

Hva er ditt favorittfag på skolen?
Avspasering. 


Hvis du kunne reist hvor som helst i verden, hvor ville du da reist?
Hjem til deg.

Etter det så ville jeg nok ha reist til :


Hvis du hadde våknet opp som mann og du hadde fått mulighet til å være denne mannen i 24 timer, hva ville du gjort?
Åh, så mange muligheter. 
Hadde jeg kunne vært mann i et døgn, så hadde jeg....



























Det hadde vært en effektiv dag. 

Spørretime med Kollerline/Karoline

 

Hei folkens!

Gjett hva! Endelig gjør jeg noe som jeg har planlagt! 
HVa skjer med det liksom?? Karoline skjerper seg!! 

Det jeg snakker om er at jeg lenge har hatt lyst til å ha en spørsmålsrunde her på bloggen. Altså at dere lesere kan kommentere og stille spørsmål som jeg kan svare på.

Men jeg synes det høres så standard ut med spørsmålsrunde, så dermed blir det isteden:

 




Jeg har veldig lyst til å la dere som ikke kjenner meg utenom bloggen, få en mulighet til å bli litt mer kjent med meg som person. I tillegg så elsker jeg å svare på spørsmål, så da slår vi jo to fluer i en smekk. 

Herlighet, hvor lenge siden er det jeg hadde spørsmålsrunde sist?
Sjekket akkurat og Whaaat? 2011? Det er jo en evighet siden! 

Hvis dere er nysgjerrige på hvordan jeg svarte på spørsmålene da, så kan dere lese innlegget her: (http://kollerline.blogg.no/1296836624_svar_p_sprsmlan.html) og le dere ihjel av de elendige tegningene mine.

Jeg prøver ikke engang å være ydmyk her.
Jeg mener - se på dette. Ugh...

 

 

 

 

 

 

 






 

 

 





 




 

Vi snakker aldri om dette mer. 

 

Jeg kommer til å svare med tegninger for det meste, men så klart også med tekst hvis det er mer seriøse spørsmål. Jeg kan ikke love kvalitetstegninger på alt (Jeg er bare menneskelig!) 

Det blir muligens et lite koldtbord av forskjellig grad av kvalitet på tegningene, men med tanke på at jeg er perfeksjonist så kommer jeg til å legge ned mye arbeid i å få alt så godt som mulig. Svarene skal jo både være informative og underholdende for dere som skal lese dem. 

Og når vi snakker om informasjon, her er litt info om Spørretimen for dere som lurer:

 





Dere kan spør om absolutt ALT dere lurer på, jeg kødder ikke engang - spør i vei om alt som skulle falle dere inn (rart eller seriøst). Dere kan spørre om livet mitt, meningene mine, boken min, hvorfor jeg hater Diplom is av hele mitt hjerte og ikke klarer å spise noe annet enn Hennig Olsen is, hvilken farge jeg har på sokkene mine - absolutt ALT.
Jeg kommer til å svare på alt jeg får mulighet til. 

Åååh! Jeg kjenner jeg gleder meg til dette nå! 

Ikke vær sky, og husk - ingen spørsmål er dårlige spørsmål. (For det meste.)

 

Jeg vet ikke om jeg lager flere små innlegg der jeg svarer, eller om jeg bare lager et monsterlangt innlegg - det kommer vel i grunnen an på hvor mange spørsmål jeg får går jeg ut fra. Vi får se. 

Vel, jeg gleder meg til å svare uansett om det blir fem eller femti spørsmål. Jeg elsker å kommunisere med dere, så jeg tar det jeg får!

 

Da har jeg vel fått sagt det som trengs.

LA SPØRRETIMEN BEGYNNE! 

 

Prekast!

 

 




 

- Karoline

 

 

Karoline's Kluss #4 Tegninger og tull

 

Hei folkens 

Har dere noengang følt det som om dere konstant gikk og holdt pusten?
Vel, det er i hvert fall slik jeg føler meg for tiden. Jeg kan ikke helt forklare det på en annen måte, det er bare veldig rart og ubehagelig. Jeg snakker ikke om asma eller noe, det er bare noe som har ligget i bakhodet mitt i flere uker i strekk nå.

Jeg tenker mer også. 

Jeg har alltid vært en person som tenker mye, og jeg kan sitte og fundere på ting i en evighet, men i det siste har det blitt veldig rotete tanker og det kan til tider kjennes ut som det ikke er plass til alle sammen innenfor hodeskallen min.
 

Hvis jeg skulle forklart det med et bilde, så hadde det sett noenlunde slik ut:

 

 


Det eneste som ser ut til å hjelpe, er når jeg skriver, tegner, leser eller ser på filmer og serier. 
Skolen gjør det bare verre.

Åh, jeg gleder meg sånn til å bli ferdig med skolen. 
Jeg kan ikke engang uttrykke med ord hvor fantastisk det blir å dra derfra og aldri gå tilbake. 

Bare noen få uker igjen nå.


----

 

Jeg holder på med å skrive på kapittel 6 til A Deal With a Witch, men siden det enda er lenge igjen før det kommer ut, så tenkte jeg å dele litt tegninger som ikke nødvendigvis er ment for bloggen.

Det kan jo hende at noen av dere lurer på hva jeg tegner når jeg ikke tegner til blogginnleggene mine. For å være ærlig, så tegner jeg ikke så voldsomt mye som jeg egentlig vil. Dette er noe jeg holder på å fikse. 

Dette er ting jeg har tegnet bare for å tegne, så det er ikke helt den "vanlige" stilen min, heh. 
Jaja, håper noe av det faller i smak!

Jeg sier bare på forhånd at jeg ikke har noen som helst forklaring på mange av disse her. 
 

 

 

 

 

 

 

 






 

 

 












Jeg sa at det var noen jeg rett og slett ikke kunne forklare...

Herlighet, av og til blir til og med jeg bekymret for hva som foregår inni hodet mitt. 

 

------

Meg og Sandra snakket på Facebook om tv-serien Hannibal (begge to hadde begynte å se på den). 
Sandra lå foran meg og hadde kommet til sesong 2 allerede, mens jeg bare var sent ute i sesong 1. Jeg hadde gjennom tumblr fått sett spoilere til noen av episodene i sesong 2, blant dem et så forferdelig ekkelt bilde at det brente seg fast på netthinnen min for all fremtid. 

Jeg har nemlig fobi for fysiske hull-mønstre (hvis det gir noen mening). Jeg klarer det bare ikke. 
Og i episode 4 sesong 2 av Hannibal viste de altså noe av det verste jeg har sett i hele mitt liv av ekle ting!

Jeg vurderte å ikke se episoden i det hele tatt, og Sandra prøvde å overtale meg til å se den.

Samtalen gikk noenlunde slik:

Karoline: ÆSJ! hvorfor bier? hvorfor ikke sauer eller mus?
Sandra: vet ikke 
Karoline: eller hva som helst annet enn bier!
Sandra: mm :S
Sandra: Det kunne vært skilpadder
Sandra: de er søte haha

Karoline: Hahah! Åh, tenk for deg 
 



Jepp.

 

-----

 

Jeg prøver jo så klart også å tegne litt mer seriøst. 
Da blir det gjerne karakterer fra boken min.

 












Åh herregud, Ian blir alltid seende ut som et fluff-hode. Jeg klarer ikke guttehår...

Åhahahah! Herlighet, fin sixpack Ian, du ser flott ut! Jesus Christ, det er lenge siden jeg tegnet den der... å herre. Burde kanskje gitt ham et belte også, de buksene var farlig langt nede. 
 

 






 

 

Her er en tegning av Benjamin! (Noen som spurte etter det en gang.)
 




Jeg skal ærlig innrømme at jeg har blitt veldig inspirert av tegnestilen til Amorartis.blogg.no, men prøver jo så klart ikke å herme eller noe. 

Andre folk er så flinke til å tegne, jeg blir helt stressa av og til. 

 

-----

 

Jeg havnet jo ikke på en russebil (skulle gjerne hatt en, men ugh... lommeboken... heh heh...) 

Det som er vittig,  er at selv om jeg ikke er på en russebil, så har jeg tegnet logoen på 2 stykker. Tenk på det. Det er jo litt stas. 

Ble ganske fornøyd må jeg innrømme, selv om jeg egentlig aldri klarte å tegne det jeg tenkte for meg inni hodet mitt, og det irriterer meg ganske mye. 

 

 



 

 



 

Det er forferdelig underholdende hvor like de er egentlig. Runding med svart skrift. Jeg er jo faktisk ikke en profesjonell tegner, så folk kan ikke forvente at jeg skal diske frem et mesterverk akkurat. 

Jaja, jeg synes de ble greie, (og jeg fikk betalt) så det er jo flott. 

 

-----

 

Storesøsteren min, Marthe, hadde bursdag på Onsdag  - og siden det i grunnen har blitt en slags tradisjon at jeg tegner noe til henne hvert år, så satte jeg meg ned og skriblet denne lille tegneserien. 

 














         


 -----

 

Nå skal jeg sette med i skrivekroken min (middagsbordet vårt) og fortsette på kapittelet. 

Forhåpentligvis klarer jeg å fullføre det om ikke så lenge. Det er nå ting virkelig begynner å skje, så dere som leser kan glede dere! Det blir muligens en nokså langt kapittel med tanke på alt som skal skje i det. Jeg har som sagt hele boken i hodet, det tar bare lang tid å få skrevet den ned, heh. 

Jaja, jeg får sette i gang. 

Russebuksen min

 

Hei folkens!

Helt siden jeg var knøttliten har jeg gledet meg til å bli russ. 
Hvorfor?
Vell, der og da var planen bare å kunne få tak i en hel haug av russekort - men i senere tid gikk det over til å dekke en hel rekke ting, der den største uten tvil var russebuksen. Russebuksen eller dressen er jo faktisk det mest ikoniske merket på russen.

Jeg har alltid vært innstilt på å være blåruss (jeg vet ikke hvorfor, det bare er sånn) - så dermed ble det blå bukse på meg.

For å være helt ærlig, var jeg litt skeptisk da jeg fikk den, for jeg fikk se så mange røde bukser og de var helt fantastisk fine - men jeg vet ikke... jeg er liksom bare blå.
 




Jeg har i mange år tenkt på hvordan jeg skulle dekorere buksen min (for det har seg jo sånn at man skal pynte den med strykemerker, broderier, knapper og annet). Før tenkte jeg egentlig bare å stryke på en hel haug av grovisvitser og morsomme merker fra russ.no eller andre russesider - altså sånn som folk flest. 

Men så fikk jeg ideen!

Når jeg først har en tegneblogg med 1000+ bilder på den, så skulle det jo søren meg ikke mangle at jeg brukte dem til noe fornuftig. 

Og dermed var prosjektet mitt satt i gang med å forvandre russebuksa mi til en ordentlig meg-bukse. 

 




Jeg begynte med å stryke på navnet mitt. Jeg tenkte i utgangspunktet å velge det korteste av de 3 navnene mine (fornavn, mellomnavn, etternavn), men da det viste seg at alle sammen var nøyaktig like lange, så endte jeg opp med å ta etternavnet mitt, altså Ekerheim. 

Det var ikke en dans på roser å få strykt på bokstavene. Idiotiske lommer som ødelegger alt og noen av bokstavene ble rare. 
 




Det neste på listen var å finne bilder til å bruke som strykemerker. Det ble en heftig gjennomgang av blogg-innleggs-mappene mine og jeg valgte de jeg er mest stolt av og som jeg synes representerer meg best. Jeg fikk helt nostalgi der jeg satt og bladde gjennom. Utrolig å tenke på alle bildene jeg har lagt ut her på bloggen gjennom årene. 

De heldige utvalgte ble disse her:
 






































 




 


 







 

Og i og med at russetiden er en spesiell tid, så tenkte jeg at jeg burde tegne et par egne tegninger til russebuksen min. 

Jeg vet ikke helt om de passer inn i noen innlegg jeg tenker fremover, så det funker vel like godt å bare slenge dem ut her. 




 






















Herregud, jeg elsker disse tegningene så høyt.

Den siste er mitt største mesterverk.
Den skal få hedersplassen på russebuksa (hvor nå enn det er).
Det tok en evighet å få uniformen til å se tålelig greit ut, men åååh det var verdt det! 

 

Nå som strykemerkene var valgt, strykepapiret var kjøpt inn, og alt var forberedt - så var det bare å sette i gang med å få dem på. Det var lettere sagt enn gjort. 

Jeg måtte nemlig printe ut bildene, for så å klippe dem ut for hånd.
Dette tok en EVIGHET!
 



 

Det er bokstavelig talt en liten klump av meg-er. 
Hmm... russebuksen min blir forferdelig selvsentrert egentlig. 

Jaja, what can you do. 

 

Det neste på lista var å begynne strykingen. 

Jeg satte meg ned, la buksen oppå et håndkle i gangen og koblet til strykejernet. Etter mange mislykkede forsøk tidligere, så hadde jeg endelig klart å finne ut hvordan jeg skulle stryke på bildene korrekt. Jeg tror overhode ikke at jeg kunne blitt en respektabel husfrue med stryke-ferdighetene mine, men det gikk bedre enn forventet. 
 




Det tok lang tid å bestemme hvor de forskjellige strykemerkene skulle være, og jeg ombestemte meg hele tiden.

Jeg la dem ned på buksen for å visualisere og prøvde å plassere dem slik at det ble jevnt med merker nedover buksebeinene, og slik at bildene med tekst ikke var for vanskelige å få øye på. 
 



Da jeg etter mangfoldige minutter var ferdig med å stryke på framsiden, så var det baksiden sin tur. Noen av merkene ble litt for små egentlig, men det gikk i grunnen greit. 


 

Jeg kan ikke uttrykke med ord hvor deilig det var å endelig skulle stryke på den siste tegningen. 
Det var noe av det mest befriende jeg har opplevd. 
 



 

Og TADAAA~ RUSSEBUKSEN MIN VAR OFFISIELT FERDIG!!!

Jeg er så mektig stolt, herlighet. 
Jeg har laget dette her! Med mine egne to hender og et strykejern! Meg av alle mennesker!


 













 

Jeg elsker denne buksen! 
Det er nesten så jeg ikke vil gå med den, for jeg er redd for å ødelegge den - men samtidig så vil jeg bo i den til evig tid siden jeg er så grådig fornøyd med resultatet. 

Jeg hadde bestemt meg for å klare å gjøre den ferdig før russedåpen tok plass, og jeg klarte det med en hårsbredd. Det har ikke vært mye tid til overs med all musikal-øvingen jeg er med på, så jeg har bare så vidt klart å ha nok energi til å tenke på andre ting enn Hairspray. 

Det var en stor lykke å endelig være ferdig med russebuksen i hvert fall, så det problemet er ute av verden.

Bør vel kanskje slenge med bilde av hvordan den ser ut på meg. 
Here you go!

 




(Jeg vet ikke hva som er kleinest; den stive posituren eller det faktum at jeg stablet et bord oppå en stol for å få kameraet høyt nok oppe til å sette på selvutløseren.) 

Jaja, godt dette er en tegneblogg, så slipper jeg dette problemet for ofte. Jeg føler at bildene av meg på bloggen er en slags liten "spesial"-ting. Det kommer ikke ofte, så det gjør dem litt spesielle. 

For å være ærlig, så hater jeg virkelig å legge ut bilder av meg selv i person, men det er vel greit å vise dere at jeg er en levende, ekte person, og ikke minst jenta jeg utgir meg som - og ikke bare en ekkel gammel bedrager eller en datamaskin. 

 

Åh, forresten, vi ble jo døpt på Onsdag.
Det ble i grunnen ingen overraskelse hva russenavnet mitt ble.  
 






Dette blir nok en bra russetid. 
På tide å sette i gang med å ta knuter, men tror jeg venter til etter Hairspray - livet er alt for stressende for øyeblikket. 

 

- Hva syns dere om russebuksa?? 

- Fortell meg om deres hvis dere har vært, eller er russ :D

 

 

PS!

MUSIKALEN HAIRSPRAY HADDE PREMIERE I GÅR KVELD! 
VI HAR 2 FORESTILLINGER I DAG, 2 PÅ SØNDAG OG 2 PÅ MANDAG!

KOM OG SE HVIS DERE KAN! DET BLIR MORRO! :D 

 

Prekast!

 



 

 

-K

 

 

A Deal With a Witch - Kapittel 5

 

Hei folkens!

Jeg nevnte i et innlegg for litt siden at jeg hadde et navn på boken jeg skriver på, men bare på Engelsk, ikke på Norsk (fordi hjernen min er en liten kødd).  

Det irriterer meg at jeg fant på den engelske tittelen først, for nå har den liksom klart å gro seg til å bli tittelen jeg bruker når jeg skal tenke på boken. Jeg vil overhode ikke virke pompøs ved å ha et engelsk navn på den, og gjør det ikke for å være kul eller kunstnerisk -  jeg har rett og slett bare ingenting annet.  

Det positive er jo at boken nå offisielt har fått et navn. Endelig.
Det begynte å bli litt rart å bare kalle den "Boken min". 

Så ja, boken heter altså:



Jeg vet ikke hvorfor, jeg bare synes det klinger fint og ser relativt bra ut.
Nå skjønner dere kanskje hvorfor jeg sliter med det norske navnet.

Jeg mener, la oss bare se på forskjellen her: 

 

 

 

Det er en vesentlig forskjell i hvordan dette høres og ses ut. "En Avtale Med en Heks" høres ut som en eviglang setning, ikke en tittel. "A Deal With a Witch" faller lettere på tungen. 

Endelig har boken min fått et navn! Kanskje folk snart skjønner noenlunde hva den handler om også nå. Jeg kan jo håpe. 

Men ja, hvordan feire at boken har fått et navn bedre enn å slenge med det nye kapittelet?
Kapittel 5 nå lagt ut på issuu-siden min. 





 

Håper de som følger med på historien liker det nye kapittelet!

Synes det er helt utrolig gøy å se hvor mange som faktisk har lest alle sammen. Det er jo så klart stor forskjell på antallet lesere på Kapittel 1 og resten av kapitlene, så det er tydelig at mange har gitt seg etter det første kapittelet, men jeg er utrolig glad og takknemlig for alle de som har gått videre og fortsatt å lese på historien min. Det betyr veldig mye. Så jeg vil bare si tusen takk for at dere leser. 

 

Over til noe annet gøy! 

Den utrolig talentfulle tegnebloggeren Amorartis (http://amorartis.blogg.no/) drev for en liten stund tilbake og tegnet karakterene folk, og etter å ha sett en hel haug av fantastiske tegninger, så kastet jeg meg på og spurte om hun ville tegne Ian Warwick fra boken min. Jeg slang igjen en beskrivelse av hvordan han ser ut og ble sittende og vente i spenning. 

Og tror dere ikke hun faktisk tegnet ham??!
Jeg ble så overlykkelig da jeg gikk inn på bloggen hennes og så dette kunstverket, at jeg knapt kan uttrykke det med ord. 

Bare se på ham! 
 




ÆÆÆææh! Jeg elsker denne tegningen så høyt! 

Skulle tro hun hadde krypt inn i hodet mitt og sett ham, han er perfekt. Jeg har veldig sterke bånd med karakterene mine, og Ian er min lille baby. Hun kunne ikke ha gjort en bedre jobb (eller, det blir litt feil å si for hun er jo helt ufattelig flink til å tegne så hun kan så klart tegne bedre). 

Jeg tror det jeg prøver å si er tusen takk til Amorartis for at hun brukte tiden sin på å tegne til meg. 
 

 




(Jeg vet ikke helt hvordan hun ser ut, så det ble slik.)

Dette veier jo på ingen måte opp for tegningen hennes, men jeg er ingen kunstner så dette er det beste jeg klarer å prestere uten å sette meg ned i tusen timer. 

Dere må bare sjekke ut bloggen hennes altså. Hun legger ut herlige tegninger og det er en fryd å se hvert nye innlegg. 
 

Åh, jeg blir så inspirert til å tegne når jeg ser andre menneskers tegninger. Jeg tror jeg bare må få satt meg ned og tegnet snart. Det er lenge siden jeg har tegnet bare for å tegne, uten å måtte fullføre et innlegg eller en tegnejobb liksom. Jeg savner å bare sitte og kose meg med å lage bilder. Det er jo snart påskeferie, så kanskje jeg får mulighet til å gjøre det da!

Håper alle sammen har hatt en flott uke så langt, og ønsker dere alle en fortsatt strålende uke fremover! :D

 

Prekast!

 

 

- Sliter dere også med å gi titler til tekster?

- Hva synes dere om navnet på boken min? Noen forslag til et Norsk navn? Jeg tar imot all hjelp jeg kan få! 

- Hva synes dere om tegningen? Har dere sett Amorartis sin blogg før? :D

 

 

 

 

#Kollerline #Tegning #Tegneblogg #Skriving #Bokprosjekt #Litteratur #Teit 

 

 

- Karoline 

 

 

Russerevyen 2014 - Jeg var i fyr og flamme

 

Hei folkens.

Wow! 2 innlegg på så kort tid? (Det er kort til å være meg, okei?) I'M ON FIRE!

Heh, jeg tror at jeg er den eneste bloggeren som føler meg stolt over å ha 2 innlegg innen en måned. Vel, så trenger ikke så mange andre bloggere å tegne en hel haug bilder før de kan publisere noe da. 

Uansett, jeg tenkte at det var på tide lage et "vanlig" innlegg. 

Jeg føler jeg har presset bokprosjektet mitt langt opp i trynene deres i det siste...

 




 

Det blir jo litt feil med tanke på at dette er en TEGNEBLOGG, og ikke en forfatter/skrive-blogg. Derfor har jeg bestemt meg for å gjøre noe med saken, så her får dere et godt gammeldags tegneblogg-innlegg. 

Jeg er ikke alltid så flink til å dele privatlivet mitt, selv om det i bunn og grunn er det en blogg er til for. Denne bloggen har blitt en slags fremstilling av meg, og ikke helt den jeg egentlig er - hvis dere skjønner tankegangen min. Jeg har veldig lyst til å gjøre noe med dette. Jeg vil gjøre bloggen mer personlig, og ikke bare ha den som en nettside der jeg legger ut "morsomme" og underholdende innlegg. Jeg vil jo selvfølgelig glede dere gjennom denne bloggen, men jeg vil også... hvordan skal jeg formuere det? Glede meg selv? Ja, la oss bruke det. 

Så ja, nå som det er ute i det åpne, så tenkte jeg at jeg skulle skrive om noe som har skjedd i livet mitt. 

Det første som kommer til sinns, er nok Russerevyen. 

 

 

 





 Selv om det er en stund siden revyen, så tenkte jeg likevel at jeg burde lage et innlegg om den. 

For dere som ikke vet hva en russerevy er, så kan jeg forklare:

Det er en tradisjon at hvert russekull her i Mandal setter opp en revy med sketsjer, musikknumre, dansenumre og generell underholdning rettet mot lokalsamfunnet. Jeg har jo som sagt en stor kjærlighet for skuespill og har vært med i en rekke musikaler opp gjennom årene (jadda, jadda... samme gamle leksa, blah blah...), så det var jo en selvfølge at jeg ble med. 

 

Jeg fikk til sammen 3 oppgaver under revyen:

- Være en av forsangerne på åpningsnummeret

- Parodiere en lokal kjendis (Elia Ardiles. Ikke føl deg dårlig om du ikke vet hvem det er, jeg hadde ikke peiling.)

- Spille og synge som et medlem av The Beatles (Jeg husker ikke hvem jeg ble, vi så alle ganske like ut.). Det jeg vet er at jeg så fabelaktig ut i mitt rosa kostyme. 
 
 

 




Vi så ut som en slags regnbue-Beatles.

 

For å være ærlig, så kunne jeg nok tatt på meg litt flere roller, men på en måte var det greit å ikke ha for mye. Det ble mindre stress. 

Skal jeg si dere noe som derimot var veldig stress?

Kostymet mitt i åpningsnummeret!

Herrejesus, jeg tror aldri jeg har gått i noe så kort før. Jeg gikk konstant og dro i den for å få den lenger ned over rumpa, men med tanke på at dette dro den ned over brystene mine (hvis du i det hele tatt kan kalle dem det... heh...), så måtte jeg bokstavelig talt velge mellom to onder over hva jeg ville vise frem på scenen. 

Dette var sansynligvis grunnen til at jeg ser ut som jeg holder på å krepere på scenen. 

 

 




Teatersminken gjør også en god jobb i å få meg til å se merkelig ut.

Åh, herlighet... teatersminke. Jeg grøsser bare ved tanken. Når du ser en musikal eller et teaterstykke, så tenker du liksom ikke helt over hva skuespillerne må male på seg for at det skal ses naturlig ut på lang avstand, men nå det er deg selv som må klasse på deg tonnevis av farge og pudder, så er det noe helt annet. 

La meg demonstrere:

 





Det føles som å gå med en maske av sminke. Jeg kødder ikke, du føler huden din kveles under alt sammen, og når du endelig kan ta den av er huden blitt helt kvisete og rar. Nå vet jeg hvordan fjortisser har det. Vi burde sette opp et hjelpefond for dem. Stakkars mennesker. 

Dagene før musikal-showene da vi øver med teatersminke og man går med den i flere timer, er det lett å glemme at man har den på og ta en tur ut i offentligheten. Jeg lurer på hva som går gjennom hodene til de som plutselig ser en tenåring sminket som en drag-artist. 





 

Men la oss holde oss til kjolen. Den kjolen... Jeg kommer til å ha mareritt om den i flere måneder fremover. 

Tror dere jeg overdriver?

Okei, nå skal jeg vise dere et bilde som symboliserer nøyaktig hvor klein jeg følte meg i denne grusomme saken. 

 




Som om lengden ikke var ille nok, så satt den i tillegg som et pølseskinn. 

Jaja, nå har jeg i alle fall funnet ut hva slags kjoler jeg ikke passer. Tok ikke akkurat med meg scene-kjolen hjem for å si det sånn.

 


 

 

 

 Hmm... hva mer burde jeg nevne fra revyen?

Åh, jo kanskje jeg burde nevne at jeg STAKK FINGRENE RETT INN I TO STEARINLYS PÅ SCENEN FORAN EN HEL HAUG MED PUBLIKUMMERE. 

Dette skjedde faktisk, det er ikke noe jeg bare finner på. 

Dere skjønner i sketsjen der jeg parodierte Elia, så gikk det ut på at vi hadde en Mandalsversjon av "Hver gang vi møtes" med lokale kjendiser som sang hverandres sanger. Vi satt rundt et lite rundt bord med tallerkener, bestikk, vinglass fylt med saft og levende lys og hele pakka. 

 

 




Nå kommer vi til den sentrale delen. Hver gang en av oss artister skulle opptre og synge, gikk vi frem på scenen foran dette bordet. 
Jeg var den siste som sang, og da jeg var ferdig, pleide jeg å ta en dramatisk snu og legge ned mikrofonen på bordet.

Vel... jeg vet ikke om lysene har pleid å stå på den samme plassen hver gang, eller om de sto annerledes denne gangen - det jeg vet er at jeg glemte dem helt bort og la fra meg mikrofonen like bak (og dermed la fingrene rett inni) stearinlysene.

 

 

 

 
 

Det gikk bra. Så vidt jeg kan se, fikk jeg ingen merkbare brannsår - men herregud så stresset jeg ble øyeblikket det gikk opp for meg hva som skjedde.

Jeg tror egentlig det var verre for de andre på scenen, som så dette og måtte holde seg i rolle. Jeg skjønner fremdeles ikke at jeg ikke merket noe smerte. Jeg må ha superkrefter på scenen eller noe. 

Eller så er jeg bare ekstremt dedikert når jeg er på scenen. 

 

 


 (Heh... dette passet med begynnelsen av innlegget.)
 

Vi hadde det siste showet søndag 16. mars, og jeg tror ikke jeg kan uttrykke med ord hvor deilig det var å være ferdig.
Jeg vet ikke helt hva jeg kan si. Jeg mener, det å være med i revyen var jo på sett og vis gøy, men... jeg vet ikke, det var ikke så gøy som jeg hadde trodd det kom til å bli. 

Yeah yeah, what can you do?

 




Jeg har egentlig blå russebukse, men siden jeg sendte den tilbake for å få en større modell, så måtte jeg rett og slett bruke kusinen min sin russebukse under revyen. 

Jeg hadde egentlig bestilt russebuksen i small, men da jeg prøvde den så det liksom mer ut som en vanlig bukse enn en russebukse. Jeg har den formening om at russebukser skal være litt baggy, så da vil jeg jo ha en baggy bukse. 

Problemet er at buksene visstnok utvider seg noe voldsomt gjennom russetiden, så det vil si at buksene mine i medium, kommer til å bli store som et telt innen 17. mai. 

Jaja, det kan jo ha sine fordeler det. 

 
 




 Jeg skal ha dette bildet på russebuksa, herlighet, hahah!

Planen er at istedenfor å ha alle de standard-strykemerkene på buksen, så skal jeg printe ut en hel haug av tegningene fra bloggen og stryke dem på. Gleder meg voldsomt til å se hvordan det blir. Føler buksen blir mye mer "meg" på denne måten. Jeg kommer helt klart til å poste bilder når jeg har gjort den ferdig. 

Åh gleder meg!

Skal jeg si hva mer jeg gleder meg til?

Fremmover blir det mye jobbing med musikalen vi setter opp i år. Det er "Hairspray" og jeg har 3 roller. 

3 ROLLER? 

Jepp. Morsom historie egentlig. Jeg skulle opprinnelig bare ha én rolle, men det var to andre roller jeg hadde mer lyst på. Etter noen uker var det en av de andre jentene fant ut at hun ikke kunne være med, og dermed fikk jeg rollen hennes, som var en av rollene jeg hadde lyst på. Og litt senere var det en til som trakk seg og jeg fikk den rollen også, og det var faktisk den resterende morsomme rollen. 

Snakk om rare tilfeldigheter. 

 

 















 

Jeg håper alle som kan, og vil kommer og ser Hairspray når vi har show i Mandal. Premieren er torsdag 24. april og vi spiller hele helgen utenom lørdag. 

Åh, det blir så gøy! 

 

Håper dere likte innlegget.
Det var gøy å skrive om noe litt annet enn bokprosjektet mitt til en forandring, hehe. Til dere som leser kapitlene mine, så kan jeg fortelle at kapittel 5 kommer om ikke så alt for lenge. Jeg skriver så det ryker! Endelig har vi kommet inn i hovedhistorien i boka - det har tatt 5 kapitler, men jeg vil ikke haste frem noe, og liker å la ting skje i et naturlig tempo som om det faktisk skulle skjedd i virkeligheten. ÅH! Jeg elsker denne historien!

Apocalypsen - Nå er det Norges tur

Jeg reklamerte for et par innlegg tilbake siden for bloggen til ei venninne av meg.
Hun heter Une og har en forfatterblogg der hun skriver en historie med navn
"Apocalypsen - Nå er det Norges tur"

Historien tar plass i Norge, i Vest-Agder for å være presis. Apokalypsen har kommet til landet vårt og de døde våkner til liv. De overlevende prøver å holde seg i live og planen er å flykte nordover. Vi følger en gruppe overlevende og blant dem er jeg-fortelleren og hovedpersonen i historien, Lora.

Åh, jeg elsker denne ideen så høyt! Hadde ikke Une kommet på den først, så hadde jeg satt meg ned og skrevet med en gang. Vel, sånt sett er det jo egentlig litt deilig at noen andre skriver. Dermed trenger ikke jeg å gjøre noe arbeid, og bare kan sitte her og mase og glede meg til neste kapittel. 

Jeg vil så veldig gjerne at flere oppdager denne historien, for konseptet er så herlig og nytt. Altså ikke apokalypse-greia, den er mer brukt enn mora din (OOOOHHH!), men jeg mener selve Norge-konseptet.

Derfor slenger jeg med et utdrag fra kapittel 1 som kanskje vil gjøre deg interessert.

Dere kan komme dere til bloggen ved enten å klikke på denne linken (http://apocalypse.blogg.no/) eller ved å trykke på bildet under:
 




Glemte jeg å si at hovedkarakterene er basert på Une og meg? 

Vel, HOVEDKARAKTERENE ER BASERT PÅ UNE OG MEG!!! Hvor kult er ikke det? Jeg mener, det er jo ikke oss så klart, karakterene er seg selv, men uansett!

Nå til utdraget:

"Situasjonen er mer eller mindre under kontroll i de nordlige deler av verden; inkludert Norge. Når jeg sier "under kontroll" mener jeg selvsagt ikke at vi fortsatt har en regjering og et kontrollert samfunn, men heller at vi har en god nok oversikt over pandemien at vi klarer å overleve. Norge er ikke kjent for å være et folksomt land, og har flere småbygder oppover i landet, hvor folk lever isolert i fra faren verden tilbyr. Men når pandemien nådde byer, tok det aldri lang tid før stedet var ulevelig. 

Det startet i Asia, muligens Kina, men ingen er sikre. Det spredde seg som ild i tørt løv om våren, og før vi visste hva som foregikk, mistet vi kontakten med både Nord- og Sør-Amerika. Det siste vi hørte var paniske S.O.S og meldinger om levende døde.

Begge mine foreldre er professorer innen human fysiologi, og ble umiddelbart sendt til Svalbard sammen med forskere i fra resten av den gjenværende verden. På en isolert lab leter de etter svar og løsninger på pandemien. Meg selv og min bror er begge myndige, og myndighetene så derfor ingen grunn til at vi skulle bli tatt med dem. Vi ble sendt sammen til en isolasjonsleir som var beregnet de nestledende i landet vårt, men kom bort i fra hverandre da det skjedde et utbrudd på bussen foran vår. Takket være walkietalkies har vi klart og opprettholde kontakten, vi befinner oss begge i en mindre gruppe med overlevende, og vi er begge på vei nord; mot det øde og folketomme.

Mitt navn er Lora. Jeg hadde et etternavn også, men det er ikke så viktig lengre. Gruppen jeg havnet i etter bussulykken består av åtte personer, inkludert meg selv, min bestevenninne Jeanette og hennes eldste storebror Johan. Utrolig nok er vi tre blitt gruppens muskler, ettersom jeg har erfaring med jakt og skytevåpen, og både Jeanette og Johan en gang i tiden drev med kampsport. Vi er også gruppens yngste, hvor de fem andre er tidligere politikere og overklasse mennesker." 

 

Ta et øyeblikk og tenk dere hvor jævla fantastisk en slik film hadde vært. Zombier (og da mener jeg IKKE nazi-zombie-komedie-blodsprut-shit som i Død Snø) i Norge. Åh, jeg blir helt hyper når jeg leser dette. 

Med Unes samtykke så tenkte jeg at jeg skulle legge frem og illustrere de tingene som gjør at jeg liker historien hennes. 

Men først...



Da var det sagt.

Vel, la oss sette i gang!

 

 GRUNNER TIL AT DU BURDE LESE "APOCALYPSEN - NÅ ER DET NORGES TUR"

 

- Vennskapet (Hovedsakelig mellom Lora og Jeanette da.)

Hvordan kan man ikke elske disse to? Her snakker vi om to 19 år gamle jenter som dreper zombier med rifle og (unnskyld uttrykket) fuckings balltrær det ene øyeblikket, for så å chille i det neste. Disse to får meg alltid til å trekke på smilebåndene når de er sammen, og de er en genial duo. 

Det er liksom de små tingene de gjør som viser nøyaktig hva slags vennskap de har. 
Enten om det er å slåss rygg mot rygg mot en gjeng zombier, eller om det er å snakke om gutteproblemer.  

 

 

 

 

 


Bestevenner er venner som dreper folk for deg. Vakkert, ikke sant?



- At handlingen tar plass i Norge (NORSK NATUR)

Jeg trenger vel strengt tatt ikke å forklare dette mer. Dere skjønner poenget.
Jeg har en hard-on for Norsk natur.
Det jeg mener med dette punktet er enkelt og greit: Norge = Ultimate apokalypse plassen. 

Dette ble et veldig kort punkt. 

Hmm... 

Her har dere et bilde av meg for å kompensere. 

 



Herrejesus, denne tegningen er min stolteste prestasjon . 

 

 

- Jeanette 

Jeg elsker denne jenta. Jeanette er en veldig morsom, bestemt, omsorgsfull og beskyttende karakter. La oss ikke glemme at hun også er badass som få, og er innstilt på å overleve uansett hva som skjer.

Bland på toppen av alt dette inn at hun er ganske impulsiv og ikke alltid tenker over ting - og du får en helt herlig person som gir en hel haug av flotte øyeblikk. 

 

 




 





 

Jeg tror at det er bra at Lora er til stede og kan avverge slike situasjoner. 

 

 

- Alle de herlige små øyeblikkene.

Selv om det ligger en veldig alvorlig tone i historien - det er jo faktisk en apokalypse på gang - så liker jeg hvordan ikke alt er dødsalvorlig og karakterene faktisk oppfører seg som ja, mennesker, venner, og familie som før katastrofen. Fremmede mennesker tar imot andre overlevende som gjester, istedenfor å jage dem bort for å ha alt utstyret og maten for seg selv. 

Karakterene tar vare på hverandre og prøver å leve så normalt som mulig - tatt alt i betraktning. 

Lora og Jeanette bytter stadig på "morsrollen" ovenfor hverandre, noe som fører til ordentlige kvalitetsøyeblikk som dette: 

 






 




Åh, mamma Lora er den beste Lora. 

Dette minnet meg om da mamma sto og passet på mens vi sløyde fisk da vi var små. Små barn som "leker" med blod, tarmer og innvoller. Gode minner. 

 
 

- Den relativt avslappede holdningen til alt. 

 Dette tror jeg at er det jeg elsker høyest med hele historien. Vel og merke er den fortalt gjennom øynene til en nokså pessimistisk person, men uansett, jeg bare elsker hvor rolig hele situasjonen er.

Jeg mener, i de fleste apokalyptiske historier og bøker, så er det en slags intens panikk gjennom hele greia og folk må kjempe for å overleve, drepe hverandre i indre strider i samfunnet og alt er stress og død og smerte. Men det alle disse historiene har til felles er at de skjer i USA. 

Så... hva med i andre deler av verden? 

Apocalypsen tar plass i Norge, lille Norge der alle lever relativt bra og folk ikke stresser for mye. Vi har et vellfungerende samfunn og innbyggere som kan ta vare på seg selv, og som kan samarbeide. 

Du kan se på Apocalypsen som en slags "The Walking Dead" - Norge edition (Noe som vil si at alt er relativt chill og folkene er mye mer laidback, i forhold til i Amerikanske katastrofer). Hvorfor slåss med andre mennesker? Her, la oss dele litt mat. Ha en flott dag videre. Åh, se en zombie. Jaja, får vel drepe den da. 

Jeg elsker dette så høyt. 

Jeg tror favoritt eksempelet mitt på dette er da Lora kommer over en zombie mens hun går tur.

 






 









 














Lora doesn't give a shit. 

Dette er genialt på så mange nivåer. Hadde dette skjedd i en annen historie, så hadde hun trukket frem pistolen sin og skutt tusen skudd mot den uten å treffe, for så å snuble og lande i vannet sammen med zombien og alt hadde blitt 100 ganger mer intenst. 

 

Åh, herregud, jeg så det først nå, men er det bare meg eller så zombien i det nest-siste bilde skikkelig fornærmet ut?! Hahahah! 

Det der var ikke ment å skje engang! Jeg klarer ikke å slutte å le nå!

 



 




Jeg gråter her, herregud! Hahahhaah!!

Åååh... sorry for blod og gørr på bloggen altså, men når jeg først får tegne det, så elsker jeg å overdrive. Og når alt var i svart-hvitt så ble det så spennende med rødt blod.
Sorry (ikke egentlig heheh...)

 

 

- Jeanette igjen 


 



 

 

 

 




Jeg bare elsker den jenta. 

 

 

 Det er så klart mange, mange flere grunner til hvorfor du burde lese Apocalypsen - f.eks. fordi det kan gi deg noen minutter med underholdning på en kjedelig hverdagskveld *hint hint*
Jeg håper virkelig at noen ble inspirert til å lese historien av dette innlegget. Det var jo faktisk intensjonen min, heh. 

Det var veldig gøy å tegne noe litt annerledes. Som f.eks. blod. Åh, jeg bare elsker å tegne blod. Det hørtes veldig merkelig ut... 

Jeg orket ikke å fargelegge tegningene, så det ble en slags svart-hvitt-gråtoner-greie, med unntak av blodet og gørret. Synes det ble en litt morsom effekt egentlig. 

Jeg kommer sansynligvis til å tegne mer fra historien når Une legger ut flere kapitler, og jeg gleder meg til å gjøre det. Det er veldig morsomt å tegne noe som ikke tilhører en selv.

Åh, når vi snakker om å tegne noe som tilhører andre! 
Bloggeren http://emodraw.blogg.no/ tegnet for litt tilbake to av karakterene fra boka mi, og jeg må jo bare vise det frem her.
 



Den er så utrolig søt! Jeg elsker måten hun tegner glans i håret på (slike ting får jeg aldri til selv...) og uttrykket i Ians ansikt stemmer på en prikk. For en giddalaus tufs han er altså... Blair ser herlig ut der hun drar ham med seg. "Vil du ikke, så skal du." kan jeg høre henne si, haha.

Tusen takk til Emodraw for tegningen, jeg ble kjempeglad! :D

 

Jeg blir så lykkelig når jeg ser folk som tegner ting til meg til en forandring (alltid jeg som tegner til andre, hehe...). Det er som å få en bursdagsgave, bare bedre! 

Får håpe at Une ble glad for tegningene til historien hennes og ble inspirert til å skrive masse, masse mer. 
Stå på Une! Jeg skal sitte her og heie på deg!

Håper dere sjekker ut bloggen hennes, og leser kapitlene. Jeg anbefaler dem sterkt.

Her er en link i tilfelle dere ikke gidder å scrolle oppover for å finne den: (http://apocalypse.blogg.no/)
Det er foreløpig 5 kapitler ute, men kapittel 6 kommer veldig snart.
Jeg gleder meg allerede! 

Irriterende problemer når man skriver en bok + Kapittel 4

 Hei folkens!

Jeg begynner å føle at denne bloggen har blitt til en slags månedlig greie...
Med sånn et blogginnlegg hver måned. 
Jaja, dere kan jo se på det som å få en liten dose meg hver måned, slik jeg får pondusblad fordi jeg har års-abonnement. (Som forresten er en helt konge julegave.) 

Hva skulle jeg egentlig blogge om igjen? 
Åh, ja!

Kapittel 4 av boken min er herved lagt ut på ISSUU-siden min.
Det tok litt lenger tid enn jeg hadde tenkt å skrive det ferdig. Mest fordi jeg bruker en evighet på å lese gjennom og rette opp skrivefeil, slette ting jeg ikke liker og legge til ting som burde være med. Føler kapitlene må være helt perfekte, ellers klarer jeg ikke å legge dem ut. 
(Akkurat som med tegningene her. Selv om det bare ser ut som skriblinger, så bruker jeg helt skummelt mye tid på å få til alt så jeg er fornøyd med alle tegningene.)


Dere kan lese Kapittel 4, og alle de andre kapitlene til boken ved å klikke på linken nedenunder: 

 







Gaaaah! Jeg elsker dette kapittelet så høyt! 

Jeg har gledet meg noe helt villt til denne delen, og jeg har derfor prøvd å bygge opp historien så godt jeg kunne opp til nå. Da jeg kom på bok-ideen (for rundt et år siden), så var handlingen som skjer i dette kapittelet den første tingen jeg fant på.

Denne lille ideen vokste deretter som et embryo inni meg til å bli en stor og sterk baby-idé opp gjennom månedene. Etter å ha gått høygravid på tanken om boken, var det tid for at den skulle fødes, og jeg begynte å skrive. Jeg har praktisk talt tenkt ut hele historien rundt denne ene ideen. 

 
 

 







 

(Denne her ble skrevet og tegnet kl 2 på natten... jeg beklager så inderlig.)

 

Siden jeg nå har skrevet på denne boken i en god stund, så har jeg oppdaget at det er en del irriterende problemer med det å skrive en bok. Da snakker jeg ikke bare om hvor vanskelig det er å sette seg ned og faktisk skrive den - det tror jeg at jeg har nevnt tidligere. 

Jeg har plukket ut et par av disse problemene og tenkte vi kunne gå litt inn på dem, for jeg føler at dette er ting som andre som skriver kan relatere seg til. (Håper jeg... ellers er dette litt kleint).

Okei, la oss starte. 

 

Å prøve å forklare hva historien handler om.

Dette er nok mitt største problem når det gjelder skriving.
Jeg har før sagt at jeg ikke klarer å forklare selve ideen bak boka eller hva som skjer i den.

Det er en grunn til at jeg ikke har skrevet det her på bloggen, men isteden bare poster kapitlene så dere kan lese dem selv.  

Hovedgrunnen til dette er at det bare høres helt forferdelig dumt ut når jeg i det hele tatt prøver å fortelle noen konseptet. 










 









Dette er så forferdelig frustrerende! 

Jeg klarer på død og liv ikke å forklare hva denne boken handler om, enn hvor mye jeg prøver å formulere forklaringer inni hodet mitt. Alt høres dumt og idiotisk ut. Hvis jeg først skal forklare, så blir det en ren skolestil fordi jeg føler det er viktig å få med absolutt alt, så de ikke skal misforstå noe.  

Hvis dere faktisk lurer på hva boken min handler om, så kan jeg si det at hvis dere leser de 4 første kapitlene (muligens helst også femte når det kommer ut), så vil dere skjønne greia og så kan dere selv komme opp med en forklaring på selve historien - for jeg klarer det ikke.

Jeg kan umulig være alene om dette her. 
Det er rett og slett bare helt umulig.  

Det å fortelle noen om historien din, noe som du bare selv forstår 100% inni hodet ditt - er som å prøve å forklare en farge til en blind person.



 









 

 

Å automatisk tenke engelsk når du skriver.

Denne vet jeg at flere sliter med!

Jeg er som mange andre vokst opp med et engelsk media rundt meg, både på tv, pc, aviser, blader og alt mulig annet. Det er jo vell og bra det, jeg mener vi får jo inn det engelske språket i systemet dagelig og dette hjelper jo på forståelsen vår av språket.

De fleste av filmene og seriene jeg ser på nå, er på engelsk eller har engelsk undertekst.
Dette har gjort noe med hodet mitt... noe veldig irriterende. 

Dere skjønner, jeg tenker for meg handlingene i boken min som om det var en film for det meste. Jeg ser for meg ting som skjer som om de skulle skje i en film, jeg ser for meg hvordan karakterene oppfører seg og blir "filmet" når de reagerer på ting - jeg tenker til og med for meg lyssetting og bakgrunnsmusikk. (Hvorfor kommer jeg tilbake til senere...) 

Siden jeg har boken min som en film inni hodet mitt, så blir det fort på engelsk, for det er jo det som er mest naturlig for meg. Personene snakker engelsk og handlingene de gjør blir beskrevet på engelsk når jeg tenker dem for meg. 

Dermed må jeg bokstavelig talt oversette alt jeg tenker til Norsk for å kunne skrive det ned. 

 









Dette er ganske tungvint, selv om det ikke tar så skrekkelig lang tid. 

For det meste er det bare rart og unødvendig. Jeg prøver hele tiden å koble om hjernen min til å tenke Norsk når jeg skriver, men det går bare ikke. Engelsken er som brent fast i hjernebarken. 

På grunn av denne naturlige engelske tankegangen når jeg skriver, så har jeg flere gansker havnet i frustrerende situasjoner der det går opp for meg at jeg har den engelske løsningen på noe - men ikke den norske.

Jeg kødder ikke, jeg har faktisk en tittel til boken - men KUN på engelsk! Det plager meg hver dag...

Og dette er bare toppen av kransekaka. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har villet rive meg i håret over denne tåpelige engelske tankegangen. 

 



 





 

 



 











 



 

Av og til lurer jeg på om jeg ikke bare burde skrive på engelsk... spare meg selv bryet..
Men jo, engelsk er et fantastisk gøyt, luftig og lekent språk. Det har en viss muntlig sjarm over seg som gjør det lett å lese - men... jeg føler ordforrådet mitt blir kraftig redusert når jeg prøver å skrive lange engelske tekster - så en hel bok... jeg tror ikke det hadde gått.

 

 

Å bestemme HVOR historien din skal ta plass. 

Dette problemet her har jeg enda ikke klart å overkomme. 

Jeg har ikke i løpet av de 4 kapitlene jeg har skrevet ferdige i det hele tatt nevnt hva byen karakterene mine bor i heter, eller hvilket land de kommer fra. Jeg klarer det bare ikke.

Det er helt forferdelig vanskelig og jeg tenker på det hvert eneste sekund jeg jobber på boken. Karakterene må jo komme fra en plass - jeg kan ikke gå gjennom en hel bok uten å nevne hvor historien tar plass! Det blir som å ha en hel bok uten å nevne om hovedpersonen er hunkjønn eller hankjønn.

Det mest irriterende er at jeg ikke har laget min egen verden, eller jeg har jo det - men jeg må også forholde meg til verdenen vi lever i og hva som er i den. Karakterene mine må altså komme fra en spesifik virkelig plass, og ikke bare et sted jeg finner på ut av det blå. 

Dette gjør meg virkelig frustrert og stresset. 

 


Det burde virkelig ikke være så vanskelig. Jeg mener, det er jo bare å velge en interressant plass. Her i Norge har vi jo en hel haug av nydelige, spennende byer og steder. 

Hovedårsaken til at jeg har så store problemer med å velge er... okei, ikke le nå, for enn hvor teit dette høres ut, så er det faktisk et ekte problem som jeg har. 

Jeg vil ikke at boka skal ta plass i Norge i tilfelle den senere blir filmatisert. 

(Det er derfor jeg tenker så mye på musikk og slikt.)

Jeg vet nøyaktig hvor teit og innbilsk dette høres ut! Jeg hater meg selv for å tenke slik, men sånn er det - jeg er teit okei? 

 
 





Hvis boken tar plass i Norge, så blir det jo mest sannsynligvis et norsk filmprosjekt - og (okei, jeg vil ikke være frekk, men helt seriøst) jeg vil heller skyte meg selv i foten enn å gi norske filmselskaper rettighetene til historien min. For la oss bare innse det - Norske filmer (de fleste norske filmer) suger hardt. 

Da kan man jo tenke: "Hvorfor skriver du ikke bare at de er i USA da?" 

Jeg har tenkt på dette også, og nesten gjort det, men det er både positive og negative ting med å la en historie ta plass i USA. Jeg mener, USA er jo en konge plass, men årh... 

Det er bare så forferdelig klisjé. 

Jeg mener, hva har ikke allerede skjedd i USA? Romvesenangrep (så godt som alle i filmens historie...), vampyrer, varulver, spøkelser, mutanter, apokalypser, greske guder, og absolutt ALLE superhelter har allerede vært der og reddet dagen...! Jeg har sikkert glemt et par ting, men dere skjønner poenget - ALT har allerede skjedd i USA. 

 



 

Jeg føler ikke at min historie har noe å slenge til denne lista. Det blir som å kaste en fystikk på et bål - den vil bidra til å gi varme, men ingen vil sette pris på den. 

Det frister derfor å la historien ta plass i et litt mer spennende og ikke så oppbrukt land, som for eksempel Norge. Jeg mener, hallo - Norsk natur! Trenger jeg si mer? Bare tenk dere; En film av amerikansk kvalitet, men med NORSK natur som gir en syns-orgasme i bakgrunnen. Herregud, det hadde vært magisk! 

Det hadde også vært mer lettvint å la historien foregå i Norge, med tanke på at jeg faktisk ville hatt kunnskap om hvordan det er å bo her. 

Jeg føler jeg blir dratt i to retninger når jeg prøver å bestemme meg - og begge to har noe positivt og noe veldig negativt med seg...

 

 

Det er så vanskelig.

Jeg har så klart tenkt på andre land også, men det er liksom ingen som passer. Historien har ikke helt England-feelinga, og i hvert fall ikke Australia eller Canada. Og andre ikke-engelsk snakkende land er et stort og klart NEI. 

Dette problemet er så forferdelig irriterende... 

Jeg har ikke akkurat gjort det lettere for meg selv heller, ved å gi karakterene mine engelske navn... herlighet Karoline, sjakktrekk der altså. Hvis handingen skal foregå i Norge, så burde jeg endre navnene. Men selv om jeg vet at det hadde vært det smarteste valget, så klarer jeg bare ikke å få meg til å gjøre det.

Navnene deres har liksom vokst fast til dem - jeg kan ikke fjerne noe så viktig ved karakterene uten å ødelegge dem. Ian er Ian Warwick, Heiley er Heiley Price og det samme gjelder de andre karakterene. Å endre på navnene deres, ville blitt som å endre navnet på barnene dine - i hvert fall for meg. 

Huff... Jeg får se hva som skjer framover, om jeg klarer å bestemme meg for noe.

 

Når hjernen begynner å kødde.

Hvis dere har noe til felles med meg, så skal det ikke mer enn et par minutter med konsentrert arbeid til før tankene flyr av gårde. Jeg er helt skummelt distré og dette gjør at når jeg skriver, begynner hjernen min å tulle og tenke på andre ting enn den egentlig burde. 

Det kan være hva som helst - bare ikke det jeg egentlig burde konsentrere meg på.

Og det er helt ufattelig irriterende.





 



 






 









 

 



 

Jeg har ikke engang planer om å i det hele tatt lage en oppfølger, men likevel går jeg konstant rundt og tenker på ting som kan skje i den. Jeg kødder ikke - jeg har bokstavelig talt nok historie til 3-4 bøker inni hodet mitt, og vil bare ha EN bok! 

Jeg blir helt gal...

Kan ikke hodet mitt bare fokusere på det jeg holder på med, istedenfor å sprette rundt og finne på andre ting i hytt og pine? 
Det hadde vært så mye lettere...

 



 

Det finnes så klart mange andre irriterende problemer når man skriver en bok, men jeg følte at disse var de mest plagsomme og sentrale. 

Heh, dette innlegget skulle egentlig være veldig kort - men dere ser hvordan det gikk. Når jeg først kommer i gang med å prate/skrive om et tema, så blir jeg fort revet med og ja, da flyr ordene/bokstavene i høygir. 

Jeg håper at andre som skriver kjenner seg igjen i disse problemene - eller jeg håper vel egentlig at dere ikke kjenner dere igjen i dem for deres egen del. Hvis dere klarer å styre unna dette, så er jeg oppriktig misunnelig på dere - for dette er ting som plager meg sterkt og inderlig. 

Årets første blogginnlegg (Hva øving til prøver leder til...)


Jeg har en forferdelig uvane.
Sånn helt seriøst, jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde ut på denne måten. 

Dere skjønner, til daglig har jeg ganske store problemer med å være kreativ og få arbeid gjort. Det er blant annet derfor det er så langt mellomrom mellom innleggene her på bloggen. Det samme gjelder boken jeg jobber med. Jeg klarer kanskje å skrive 1000-2000 ord på en god dag, men det er jo helt latterlig lite når jeg egentlig burde skrive mye, mye mer. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, det bare går ekstremt treigt når jeg konsentrerer meg om å være kreativ. 

Men så har vi dagene jeg leser til prøver. 
 

 

 

 

 

 






 

 

 






Hver eneste bidige gang!  

Det slår faktisk ikke feil. Jeg blir alltid helt sinnsykt kreativ og arbeidslysten når jeg ikke skal. Jeg vedder på at de fleste av tegningene på denne bloggen faktisk er laget mens jeg egentlig skulle gjøre noe annet. Det er faktisk helt utrolig frustrerende, for det virker som hjernen min kun vil gi meg ideer når jeg ikke fokuserer hovedsakelig på å skrive eller tegne, men heller noe skolerelatert. 

Dette leder til at jeg skriver og tegner helt vanvittig mye og dermed får mindre tid til skole, mens jeg ikke får ned et ord  eller en strek i ferier der jeg har haugevis av tid. 
Herlighet... Jeg tror hjernen min hater meg.

 

Men på den positive siden - Nå er kapittel 3 til boken min ferdig!


Her er de to første kapitlene, til de som ble litt nysgjerrige nå:

 

 

 

Og nå, etter timer med skriving - her er det...

*trommevirvel* 

Tadaa ~

 


Dette har vært en veldig morsomt kapittel å skrive, ikke bare fordi jeg generelt elsker å skrive denne historien - men fordi dette er et ganske spesielt kapittel med tanke på utviklingen videre.

La oss bare si; "Shit's about to go down." Heh. Heh.

Som sagt, så gjelder ikke den intense kreativiteten min bare skriving. 
Hvis tegnematten ligger i nærheten blir den fort et offer for rastløsheten min.

Denne gangen ble resultatet et par små favoritt-øyeblikk fra de to første kapitlene.

Åh, jeg elsker babyene mine.

 

 

 




 





Denne samtalen. 

Herlighet. 

Av og til altså...



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



 
 



 
 






 Menneskelig anatomi er og blir min erkefiende... spesielt hender.

 

Håper de som leser liker det nye kapittelet. 
Bare å slenge igjen en tilbakemelding hvis dere vil.

 

 

ÅH!
Forresten!
Jeg lurer på om jeg skal ha en spørsmålsrunde her på bloggen snart.
Hadde det vært litt morro?

Det begynner å bli litt lenge siden sist (Jeg fullførte den ikke engang), men ja, jeg tenkte å gjøre det noenlunde slik som da. Med tegninger i svarene liksom.
Det blir nok bra vettu. 

 

Prekast folkens!

 

- Hva synes du om å ha en spørsmålsrunde? 

- Noen andre forslag til ting jeg kan blogge om?

- Når er du mest kreativ?

 

 



 

 

- Karoline 

 

 

Takk for det gamle og velkommen til det nye!

 

Hei folkens!

Jeg vet ikke om det er noen som fremdeles husker det, men jeg hadde jo en slags konkurranse her på bloggen i høst. 
Det gikk ut på at jeg lå ann til å få 2222 kommentarer her på bloggen, og i den annledning bestemte jeg at kommentar 2222 skulle få en tegning.

Vinneren av denne konkurransen var:

 

Herlige RaversSpeech ble altså den heldige vinneren. 
Og tegnings-ønsket hennes var: 

 

Ganske rimelige ønsker må jeg si. 
Det kunne vært uendelig mye verre for å si det sånn. 
Bare tenk om hun hadde ønsket seg noe vanvittig som et selvportrett, en fanart av noe eller oh god... noe med anime/manga-stil (noe jeg overhode ikke får til...) *grøss*

Så jeg ble ganske så fornøyd da jeg så de tålelige ønskene hennes.



 

 


 



 






 

 




Jeg er for lat for mitt eget beste.

 

Men i går  satte jeg meg faktisk ned og gjorde det!
Jeg tvang meg ned, dro fram tegnebrettet og skriblet i vei.

Tenkte at for å kompensere for treigheten min, så burde jeg gjøre så godt som jeg kunne. 
Så istedenfor en møll, Peter Pan eller en koala - så fikk hun rett og slett alle tre.

Tadaaa~

 

 

(Vannmerke fordi det er det ordentlige artister gjør, og jeg vil være en...)

 

Herlighet så vanskelig det er å tegne møll... 
Det ser ut som en bevinget joint.

Hvis man tar dette i betraktning, så gir jo nesten bildet mening da?

 

Håper du ble fornøyd med bildet ditt da, RaversSpeech! :D

 

Lol, jeg leste feil og trodde det sto Harry Potter. Brukte et kvarter på å tegne dette her før det gikk opp for meg. 

 


Skal ikke være lett å lese altså...

 

 

 

Men jepp folkens! 

Da var tiden kommet. 
2013 er faktisk snart ferdig (bare noen få timer igjen nå) og om litt tråkker vi inn i 2014. I hvert fall i vår tidsone. I USA sitter vel fortsatt folk og venter, hah... tapere.

Det er så rart. Jeg føler 2013 har passert så alt for alt for raskt...
Jeg mener, året har jo praktisk talt passert på et blunk!

Det er først når jeg tenker gjennom det sånn ordentlig at jeg husker at det har i bunn og grunn skjedd helt sinnsykt mye dette året.

Så jeg tenkte jeg skulle liste opp noen av høydepunktene fra dette året her på bloggen. (Tilveldig rekkefølge)

(Trykk på bildene for å komme til innleggene) 

 
 

 - JEG VAR EN TUR PÅ TRENINGSSENTERET


 

 

Dette var faktisk en ganske så stor prestasjon for meg. 
Det var kanskje årets første (og eneste) besøk på treningssenteret, men jeg kom over den irasjonelle frykten min for bygningen og dens innhold. Så alt i alt var det rett og slett en ganske viktig hendelse i livet mitt. Det var i alle fall en start på noe godt. 

 

 

- JEG BLE EN AV DE NOMINERTE TIL DRØMMESTIPENDET

Jeg kommer ikke helt over det faktum at jeg faktisk overhode ble nominert, at folka som bestemte over konkurransen godtok det nedskriblede rotet av en søknad og tenkte: "Meh, la gå. Skader vel ikke å la henne komme videre." Nei, det er ganske utrolig. Et øyeblikk følte jeg meg nesten god til å tegne. Tenk det! 

Riktignok vant jeg ikke.
Det var jo så klart litt surt, men jeg hadde ikke så høye forventninger i utgangspunktet.

På pluss-siden så ble jeg invitert til Ungdomsgallaen som ble holdt i Mandal for alle de "kulturelle" ungdommene i byen. 
Dermed ble det å kle seg opp, klaske på seg litt sminke og kjøre ned til Buen kulturhus for å spise middag og se på underholdning.

For så å tilbringe kvelden noenlunde slik:

 



 Jeg er og blir et party-menneske...

 

 

- BLOGG.NO LINKET TIL BLOGGEN MIN PÅ FACEBOOK-SIDEN SIN





Jeg føler jeg skyter i mørket her, men har jeg rett i at noen av dere som leser dette, fant meg gjennom innlegget i linken over?
I så fall, var du en av de utrolig  mange leserne jeg fikk registrert den dagen. Holy shit så mange det var. 

Dette var en av årets merkeligste og mest skremmende øyeblikk. Jeg har ikke egentlig noe stort problem med å bli beskuet av flere mennesker (jeg er med i musikaler og sånt liksom...), men når seerne runder 1000-tallet så blir beina mine fort svake som tannpirkere og hendene begynner å skjelve. Jeg fikk rett og slett en helt forferdelig prestasjonsangst de dagene lesertallet mitt befant seg i den vanvittige høyden den gjorde. Det var først da tallene gikk tilbake mot det normale (noe de HELDIGVIS gjorde), at jeg klarte å nyte bloggingen igjen. 

Men det betyr ikke at jeg ikke syntes denne opplevelsen var helt fantastisk rar og spennende - for det var den helt klart!

 

 

-  JEG SPILTE I MUSIKALEN "FAME"

 



Jeg har jo som utallige ganger nevnt før, vært med i tre musikaler gjennom de siste tre årene.
I 2014 er jeg med i min fjerde! ("Hairspray") Jeg har 3 roller. 3! 

Jeg ELSKER musikaler og herlighet, det har vært helt fantastisk morsomt hvert eneste bidige år jeg har deltatt. FAME var dermed intet unntak. Det var en utrolig opplevelse og jeg skulle gjerne gjort det igjen hvis jeg fikk tilbudet. Hah, kan sikkert replikkene utenatt fortsatt. Åh, jeg gleder meg til Hairspray nå, merker jeg. Det blir nok like flott! 

Jeg fikk også i år trykket en oppsummerings-tegneserie i programmet som ble solgt under musikalen. 
Dette er jeg fryktelig stolt over.

 

 

- JEG BLE INTERVJUET FOR ALLER FØRSTE GANG

 

(Jeg dør av den vinkelen! Herlighet. Det ser ut som jeg har tupé.)
 

Dette var også en av disse merkelige, rare, skremmende, helt syke opplevelsene der jeg ikke var helt sikker på hvordan jeg skulle takle den. Jeg husker ikke så ekstremt mye fra selve intervjuet - mest fordi jeg var såpass i skyene og distré der og da. 

Åh, men asdfghjkl det er så rart å tenke på! Jeg var i avisen! Jeg ble intervjuet! Jeg gliser seriøst bare ved tanken! 

Den avisen skal som sagt spares på og vises til mine fremtidige barnebarn, og videre til deres barnebarn. 
Den skal gå i arv fra genrasjon til genrasjon - og alle skal de fortelle historier om Karoline den Allmektige.

 

 

-  JEG BEGYNTE Å SKRIVE PÅ BOKEN MIN FOR ALVOR

 




Vel og merke så var kanskje ikke dette den største bragden min, men jaggu er jeg stolt uansett.
Å legge ut noe jeg selv har skrevet, fiksjon jeg har funnet på, tekster jeg har laget fra bunnen av - det er noe jeg personlig er veldig redd for å gjøre. Det har krevet ganske mye av meg selv for å tørre å legge ut noe så "personlig" - og ikke bare tullete spøker og vitser slik jeg prøver på til vanlig.

Jeg håper jo så klart at dere liker dem, men mest gjør jeg det for meg selv - for å tøffe meg opp litt så jeg skal tørre å vise andre arbeidet mitt, og ikke bare holde det inntil brystet for å beskytte det fra omverdenen.

Oi, skal si det ble dypt. På tide å hoppe videre til neste punkt.

(Og ja, jeg dultet borti Siv Jensen. Meh... ikke så viktig å nevne egentlig.)

 

 

-  JEG FIKK MARTHE TIL Å SE PÅ ANIME




Måtte bare nevne det. Er ganske stolt. 
Men så var det jo faktisk Attack On Titan, så det skulle jo bare mangle.  

Hvis du ikke har sett den, så gjør det. 

 

 

- JEG FORELSKET MEG I TOM HIDDLESTON

 



Dette er for de fleste en ganske livsforandrende opplevelse.
Jeg mener, livet mitt bare ikke et samme etter at du oppdager hvor fantastisk Tom Hiddleston er. 

Okei, jeg skal skrive ordentlige punkter igjen nå. 

 

 

- JEG FYLTE 18 ÅR 10. DESEMBER!
 

 




Det var vel strengt tatt ikke noe jeg gjorde selv.
Jeg har jo ikke akkurat gjort noe spesielt for å oppnå dette.
Vel, bortsett fra å holde meg i live i 18+ år.

Meh. 

 

- JEG HAR SMAKT ALKOHOL!

 




Skulle egentlig lage et blogginnlegg om dette, men kom aldri så langt. 
Skal prøve å få gjort det så fort som mulig, men har så mange andre ideer surrende rundt oppi hodet. 

Det jeg kan si er:

- Cider gjør deg kvalm (faen så søt smak - unnskyld uttrykket..)
- Vin er bittert og oppskrytt
- Øl smaker bitter piss (har smakt 4(?) forskjellige typer til nå, alle smaker like fælt)
- Jägermeister smaker hostesaft (Skal fortsatt drikke det som en Gud i russetida!).

 

Og jeg skal nok drikke alle sammen nå i kveld! Heheh... ja...

 

 

Men alvorlig talt folkens - i kveld skal det feires! 
I kveld går vi inn i det nye året.

I kveld går vi inn i 2014! 

Dette året skal bli bra. Jeg har det på magefølelsen. 
Jeg skal skjerpe meg litt, arbeide hardt, bli mer livlig og finne ut hva jeg vil framover.

Jeg skal i hvert fall prøve. 

 

 




 

Godt nyttår folkens! 
Håper dere får en fantastisk feiring og en god start på det nye året!

Ses i 2014! 

 

 

Prekast! 

 

 

(Hvorfor ikke starte det nye året med noe så koselig som å like siden min på Facebook? Just sayin.)

 

 

 

 

 

- Karoline 

 

 

 

Les mer i arkivet » April 2016 » Februar 2016 » November 2015

Karoline - Tegneserieblogg

21, Mandal

Hei, navnet er Karoline og jeg er ei jente fra den sjarmerende sørlandsbyen Mandal. Jeg elsker å gjøre folk i godt humør og det er derfor jeg har denne bloggen. Finnes ikke noe bedre enn å få folk til å smile og le! Jeg tegner alle tegningene på bloggen min selv med tegnematten min, Bamboo Tuch and Pen. Tar mer en gjerne imot tegnetips og annet - så hjelp meg å gjøre bloggen bedre.

Tegneserier


bloglovin

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits